De fem vinrankene utenfor Casa Karen.
Da vi kjøpte hus i Italia, var vi ganske bestemt på at vi ikke skulle ha en vingård. Ikke bare fordi en vingård ville koste for mye for oss. Vi hadde hørt så mange historier om utlendinger som kjøpte vingårder og måtte gi tapt etter få år og reise tilbake – ofte med betydelig tap. Og i løpet av årene vi bodde i Agliano ble vi kjent med mange flere slike historier. Drømmen var å ha vin fra egen mark på flaske med egen etikett. Mye av prosessen kunne man få hjelp til, men det som ofte ble problemet var å få solgt all vinen. Selv en liten vingård kan gi 20 000 flasker vin, og har man ikke en plan for avsetning, kan lageret fort bygge seg opp.
Vi tenkte at det å restaurere et gammelt italiensk murhus fikk greie seg.
Casa Karen hadde vært en del av en gammel vingård. Så selv om vinmarken var solgt fra, bodde vi midt blant vinrankene og kunne følge og glede oss over arbeidet gjennom året. Det meste av marken hadde gått til større produsenter. Men en liten teig på et mål var gitt eller solgt til en slektning av tidligere eiere. Disse bodde nå i Torino, men hadde en fritidsbolig i nærheten. Herfra drev de denne lille teigen på hobbybasis. Så skjer det at han med størst interesse for vindyrking blant disse slektningene, går hen og dør. Resten hadde ingen interesse av å fortsette vinproduksjonen, så de besluttet seg for å selge den lille flekken. Som reglene tilsier, skal de først gå til tilstøtende vinbønder, for å høre om de ønsker dette som tilleggsjord, men ingen ønsket det.
Så kom turen til oss. Siden vi ikke kunne italiensk og de ikke engelsk, hadde de tatt kontakt med vår geometra/arkitekt Mario. Kunne han formidle et tilbud til oss om å få kjøpt vinmarken på ca et mål for 4 000€?
Vi hadde jo egentlig bestemt oss for ikke å drive med vin, men her var det snakk om bare et mål, og det lå rett foran stuevinduet vårt. Det var noe helt annet enn å drive en vingård. Vi behøvde ikke selv drive med vinproduksjon. Som mange andre kunne vi plukke druene og selge dem til kooperativet. Så kunne vi få tilbake noen flasker og tenke at en liten del av innholdet kom fra vinmarken vår. Tanken virket overkommelig og fristende.
Før vi bestemte oss, ba vi Lionello, vinbonden vi kjente, om å ta en titt. Hva med prisen, var den rimelig? Lionello kom i bilen, rullet ned vinduet, tok en titt.
«De vinrankene er ca 60 år gamle. Med denne plasseringen vil de gi en veldig bra vin. Den bør du kjøpe.»
«Tanken er å levere druene til kooperativet»
«Druene er for gode til det. Du må lage din egen vin.»
«Men jeg kan ingenting om vinproduksjon.»
«Men det kan jeg.»
«Jeg har heller ikke noe sted å drive med vinproduksjon.»
«Men det har jeg. Men du må kjøpe egen tank og maskiner. Mitt utstyr er for stort for din lille produksjon.»
«Hva med 4 000€?»
«Høres greit ut.»
Så dro han.
Da Mario kom forbi litt senere, bekreftet vi at vi var interessert. Så hørte vi ikke mer på en lang stund.
Fryder meg stadig over kapitlene dine!
Beste hilsen Elisabeth ‘over gata’😊