Foto: Tønnesen. Kristiansand Frikirke. Bilde er tatt kort tid før den ble revet for å gi plass for det nye bygget.
Som barn var julen årets høydepunkt. Og det var stemningen man gledet seg til. Det startet i begynnelsen av desember med julegater og vindusutstillinger med nisser og annet som beveget seg. På skolen startet man å øve for opptreden på juleavslutningen.
Fra farfar, grosserer Nils Mørland, kom en eske med julemat og en kasse med appelsiner. Hver appelsin var pakket inn i silkepapir. Disse appelsinpapirene var samleobjekt for mange. Jeg hadde ikke tålmodighet til det.
Når det nærmet seg, skulle ny pynt til juletreet produseres: lenker og flettede kurver. Etter hvert ble hjemmet fylt med julehefter og lukten av julemat. Så ble det litt hjemmesnekring, og kanskje noen prosjekter med nål og tråd for å lage julegaver til mamma og pappa. På radioen sendte den ene radiokanalen julestemning med barnetime og ønskekonsert.
I dag tenker jeg; var det alt? Faktisk var det det. Forventningen og spenningen var til å ta og føle på. Det hele kulminerte juleaften med fylte gavestrømper om morgenen, risgrøt med mandel midt på dagen, julegudstjeneste og middag, før juletregang og pakkeutdeling.
I motsetning til mange andre hadde vår familie ingen fast julemeny. Den ble stadig endret, usikkert av hvilken grunn. Kanskje litt etter hvor vi bodde? Det kunne være juletorsk, skinkestek, kalkun eller ribbe. Men alltid var det fiskepudding med hvit saus med reker første juledag.
Som pastorbarn ble det mye kirkegang. Både første og andre juledag var det gudstjenester. Men så kom det som var moro, nemlig juletrefestene. I Kristiansand lå Frikirken bare hundre meter fra hvor vi bodde. Juletreet midt i rommet var enormt. Barna dannet de innerste ringene, de voksne ytterst. Jeg husker det var spennende å finne hånden til en søt jente å holde i. Det ble gjerne veldig varmt i de store kirkerommene. Det var dårlig ventilasjon, så man måtte stadig svett og varm ut å lufte seg i den iskalde vinterkvelden i hvite nylonskjortetene. Neppe særlig sundt.
Så var det familieselskapene. I Arendal hadde jeg mye av familien, og en haug av gøyale og gærne kusiner.
Vi hadde altså havnet i Kristiansand. Etter den omflakkende tilværelsen så langt, hadde jeg kanskje et håp om at vi kunne slå oss til ro. Pappa var blitt 33 år og fått jobb som omreisende predikant med utgangspunkt i nettopp Kristiansand. Det betydde at han ofte var vekke hjemmefra. Jeg tror både pappa og mamma håpet på at han skulle få en ny egen menighet som kunne sikre bedre økonomi og et roligere liv. Men det skulle gå flere år før de fikk ønsket oppfylt.