Kommunevalget er for lengst over. Jeg må bare innrømme det. Valgkortet ligger fremdeles på skrivebordet. Urørt. Nå skal det sies at jeg var i Italia under valgdagen, men man kunne jo ha forhåndsstemt. Det var også planen. Men den ene dagen gikk etter den andre uten at jeg fikk opp motivasjonen. Hvorfor gikk jeg ikke bare og stemte slik jeg alltid hadde gjort?
Som etterkrigsgenerasjon opplevde vi foreldre som pyntet seg når de skulle dra til valglokalet. Valgdagen var en slags syttende mai for de voksne. Det var jo dette de hadde kjempet for under okkupasjonen, demokratiske valg.
For oss barna var valgene utrykk for noe trygt og optimistisk. Selv som det var uenighet mellom partiene, var man enig om det viktigste. Nå skulle landet bygges.
Stortingets menn og kvinner var solide personer, alle med solid moral og gjerne med lun humor og replikk på lur; som Bent Røysland, Jon Leirfall, Halfdan Hegtun og Hanna Kvanmo.
Geir Helljessen (skjermdump NRK)
13.september 1965 sendte NRK Fjernsynet sin første valgnattsending med Per Øivind Heradstveit som en av programlederne. I 1969 ledet Geir Helljesen sin første valgsending, og i 40 år skulle han være demokratiets ansikt mens stemmene telles opp.
Vi skriver 2023 og årets kommunevalg har vært et underlig sammensurium av tema knyttet til stortingsrepresentanters habilitet, fordeler med pendlerbolig, og brilletyveri. Det som skjer i kommunene, har kommet helt i bakgrunnen.
For hva står egentlig på spill sånn lokalt? Alle syntes å være enig om det meste. Det virker som norske kommuner stort sett blir styrt av nasjonale føringer og at de viktigste kampene står mellom kommunen og staten. Enten det gjelder sykehustilbud, bygging i strandsonen eller ny jernbanetrase.
En annen utfordring vi har fått er alle de nye og små partiene, noe som ofte betyr uklare styringsalternativer ved valget. Med små partier på vippen kan de store partiene bli tvunget i retninger på tvers av det man sto for under valget.
Dette er kanskje noe av grunnen til at jeg ikke var mer motivert til å stemme ved kommunevalget, og at valgdeltagelsen ved kommunevalg har sunket til rundt 60% mens storingsvalget fremdeles er nær 80%.
Fra da vi ble utnevnt til æresborgere av Agliano av Brogermester Marco.
Kanskje de italienske kommunevalgene hadde vært en bedre løsning. I vår landsby Agliano, stemmer man ikke på partier, men på borgermester. Borgermesterkandidatene setter selv sammen et kommunestyre som skal representere bredden i kommunen, og så velger man borgermester med sin liste. Har kandidaten satt sammen et representativt kommunestyre, kan det fungerer så godt at ingen ser grunn til å stille som motkandidat ved neste valg.
Frie valg, kampen for demokratiet og pressefrihet henger nøye sammen. Det er derfor med sorg vi ser at nettopp dette trues i flere av landene i Europa og land vi ønsker å sammenligne oss med. Ta Tyrkia, Ungarn og Israel der viktig rettsprinsipper er truet og en klar ytre høyre dreining.
Men det er da positive trekk også. I går gikk Polen, etter hvert en av Europas militære stormakter til valg og valgte å fjerne fra seg den ultra konservative dreining de har hatt de siste åtte år – i retning av vårt Europeiske demokratiske senter.