Regjeringsbygningen i Athen. Foto Adobe Stock
Året var 1979, og vi var i Hellas for å gjøre opptak til prosjektet «Funksjonshemmet?».
Spørsmåltegnet var viktig. Funksjonshemmet var ikke en egenskap ved en person, men en tilstand enhver kunne komme i, dersom omgivelsene ikke ble tilrettelagt.
Tenk på når du åpner en eller annen dings du nettopp har kjøpt og leter etter bruksanvisningen. Så finner du en knøttliten papirlapp med fontstørrelse 5 eller mindre. Du myser, holder lappen under en kraftig lampe, men har fremdeles problemer. Kanskje har synet blitt litt dårligere, men svaksynt er man da ikke. Du er i denne sammenheng funksjonshemmet, ikke fordi synet er blitt så dårlig, men fordi omgivelsene ikke er tilpasset folk flest.
Til serien «Funksjonshemmet?» gjorde vi opptak i flere land, også Hellas. En av stedene vi besøkte, var en skole for døve barn utenfor Aten. Den var kjent for nytenkende metoder. Skolen ble finansiert av en søt gammel tannlege sammen med noen av hennes sosietetsdamer. Det var ingen offentlige skoler for døve barn, så tantenes innsats var helt avgjørende. Nå var de blitt oppe i årene, og var redd for at de ikke lenger kunne sikre skolen økonomisk. De hadde i flere år søkt staten om å overta driften, men uten å få svar.
Var det noe vi kunne hjelpe dem med? Det var da vi fikk ideen. Vi ville forsøke å gjøre et intervju med helseministeren. Vi tok kontakt med den norske ambassaden i Athen, og la fram ideen. De var med på notene og forslo at vi innledningsvis skulle be om en uttalelse om helseministerens antirøykekampanje. Joda, helseministerens ville svært gjerne bli intervjuet av NRK om hans bestrebelser for å redusere røyking. Men, som ambassaden selv hadde forutsett, han vil gjerne ha alle spørsmålene på forhånd. Og det var her ideen kom inn. Som det siste spørsmål viste vi til at vi hadde besøkt en skolen for døve, en institusjon som vi var blitt imponert over. Hva mente de greske myndigheter om dette arbeidet?
Det som skjedde, var selvsagt at ministeren ba administrasjonen finne ut mest mulig om denne skolen før vi kom, og oppdaget at de hadde søkt om midler flere ganger uten å få svar.
Rundt 80-tallet ble reportasjer fremdeles gjort med filmkamera og båndopptager. Film var dyrt, så det var et strengt regime på hvor mye råfilm vi kunne bruke. Vi regnet gjerne med at vi kunne bruke fire ganger så mye råfilm som det endelige programmet. Med programlengde på ca 30 minutter, betød det at vi hadde 130 minutter råfilm til hver av programmene. Det sier seg selv at et intervju med en minister på gjerne30 minutter ville tære sterkt på. Men det gjorde jo ingen ting, for dette intervjuet skulle vi jo likevel ikke sendes. Så der troppet vi opp, meg, fotograf Erik Karlsen og resten av teamet – uten film i kamera. Det viktigste var lyden.
Helseministeren var elskverdigheten selv. Han la ut i det lange og brede om røykingens forferdelighet og alt hva han hadde gjort. Det var tydelig han var smigret over at norsk fjernsyn ville høre om hans arbeid. Så, helt til slutt kom spørsmålet om skolen for døve. Hva mente myndighetene om den?
Ministeren hadde vanskelig for å skjule smilet.
Pussig at dere skulle spørre om akkurat dette. Joda, vi ser svært positivt på dette arbeidet. Og for noen dager siden bestemte vi å legge inn fast støtte til arbeidet.
Så takket vi for intervjuet. Pakket sammen og stormet over gaten og inn på en cafe i nærheten hvor tantene satt. Da vi spilte av slutten av intervjuet kom tårene. Endelig kunne de senke skuldrene. Skolen ville leve videre.
Episoden illustrer medienes makt, ikke bare når et program kringkastes, men også når man setter opp et kamera. Da serien gikk på NRK, var regjeringen i Hellas byttet ut. Kanskje like godt.
