Her med Mercy og Lewis som ga liv til Miriam og Sam. Altid godt forberedt.
Siste scene er tatt opp og i kveld bærer det hjemover med Air France via Paris. Fire hektiske uker er over. Opptaksdager fra tidlig morgen til sene kvelden, og deretter planlegging av neste dag. Nå føles en stor tomhet etter så intens jobbing. Det som startet med en uvirkelig telefon i høst, som først handlet om at man kanskje ville finne penger, ble til endelig «go» sent i oktober. Gamle ideer ble hentet fram, og sakte men sikkert vokste fortellingen om Miriam og Sam fram. De siste månedene før jeg dro: utarbeidelse av opptaksmanus, og deretter produksjonsplanleggingen.
Og så, i løpet av disse ukene å se hvordan fortellingen fikk kjøtt og blod, hvordan fotografer, scenografer, sminke og kostyme hver på sin måte bidrar til historien. Og skuespillerne. Ikke minst Mercy og Lewis som spilte Miriam og Sam. De vokste seg inn i rollene og ga dem en troverdighet, nesten mer enn jeg hadde håpet på.
Nå starter arbeidet med redigering. Det er Brian som gjør jobben her, mens jeg er online fra Norge. Først skal all dialog legges på plass, slik at arbeidet med å oversette dialogen til ulike språk kan starte. Deretter skal resten av bilder og lyd på plass. Neste steg er musikkproduksjon. Musikk som skal underbygge og forsterke handlingen. I løpet av september bør det hele være på plass.
Da jeg uttalte: That’s a wrap, etter siste opptaksdag, var det med et visst vemod. Ikke bare fordi det betydde slutten på mange ukers samarbeid med en flott gjeng. Det betydde kanskje også min siste wrap som regissør. Da jeg reiste ned her for 4 uker siden må jeg medgi at jeg var litt usikker på om jeg fremdeles hadde det som trengs. Både hva gelder utholdenhet gjennom lange arbeidsdager, og det å ha klare tanker i 4 ukers intens konsentrasjon. Men det har gått utrolig bra. Tross mine 73 år er jeg tydeligvis i stand til å lede et stor crew, og en stor gruppe skuespillere.
Så hvorfor stoppe nå? Situasjonen i Norge er at vi har overskudd av mediefolk. Nye fotografer og regissører entrer scenen hvert eneste år. De må gis sjansen, og da er det vel ikke mer enn rett og rimelig at vi gamlekarer gir plass til de nye.
Det handler nok også om at, selv om man snakker om verdien av at eldre skal stå lenger i jobb, så mener man det egentlig ikke.
Men her nede vil alle at jeg skal komme tilbake neste år for å fortsette fortellingen om Miriam og Sam.