Foto: Google Street View Tantenes hus på Hylleveien.
Hva tenkte jeg på, der jeg gikk og ventet på å begynne på skolen. Handlet det bare om å ta imot og sortere nye inntrykk, eller begynte jeg å gjøre meg tanker om saker og ting, om livet og det å bli gammel? Kan jeg ha tenkt at jeg nesten 70 år senere skulle lure på hvilke forestillinger jeg hadde. Det gjorde jeg nok ikke.
Jeg husker imidlertid noen av de tankene jeg hadde rundt det å være gammel. Det var stort sett knyttet til det å være pleiepasient. Det hendte jeg var med pappa når han besøkte gamlehjem. Der måtte jeg ta gamle bleke skikkelser i hånden. Det var ikke hyggelig. Menn som var sengeliggende eller på gamlehjem var gamle, ellers ikke. Kvinner, noe av det samme, men de kunne man også støte på ellers. De var alltid små og tynne og hadde svarte kjoler med blondekrave.
Pappa hadde to ugifte tanter i Arendal som hadde et stort hus på Hylleveien. Tante Bella var født i 1874 og tante Antoinette i 1886. De hadde sammen startet Mørland Skoforretning. De var gamle. Ikke bare var de oppe i årene og hadde svarte kjoler med blondekrave. Det var også noe med lukten og interiøret. Mens et typisk etterkrigshjem hadde få og enkle møbler, var tantenes hjem fra begynnelsen av forrige århundret. Det var mørke gobelenger på veggene, gjerne med motiver fra både unionstiden og den norske løve med det norske flagget fra unionsoppløsningen. I dørene hang tunge portierer, og alle møblene hadde hvite broderte brikker og et vell av nips.
Jeg gikk aldri til tantene alene. Det var alltid sammen med foreldre, og det var alltid fordi vi var invitert. Da var det småkaker med kaffe eller saft til.
Livet var liksom inndelt på en annen måte enn nå. Man var barn til en ble konfirmert. Tenåring var et ukjent begrep. Når man ble konfirmert het det at man trådte inn i de voksnes rekke. I praksis betydde det at man fremdeles ble behandlet som barn, samtidig som man fikk hatt, paraply og frakk, og møtte forventning om å ta et mer voksent ansvar. På 50 tallet måtte de fleste etter folkeskolen ut i jobb, til sjøs, hjelpe til på gården, eller på annen måte bidra til hjemmet. Ved fylte 21 år ble man myndig og man var definitivt ikke barn lenger, men ungdom, og det var man en god stund. Alle mulige slags ungdomsforeninger var full av 30 og 40 åringer. Jeg tror ikke det var før man var blitt besteforeldre at man droppet det med ung, man var da bare voksen. Og det var man helt til man kom på gamlehjem, eller levde i sitt eget museum som tantene på Hylleveien.
Som nevnt trodde jeg gamle stort sett levde på småkaker og kaffe. En sjelden gang var vi på middagsbesøk hos noen godt oppe i årene. Da fikk vi alltid klar suppe med melboller og oksekjøtt med løksaus. Det var en prøvelse fordi den varme suppen alltid fikk det til å renne fra nesen. Senere har jeg lært meg å sette pris på denne retten. Nå har vi ikke det samme magemålet som før, så vi fordeler gjerne retten over et par dager. Først suppen, så kjøtt og poteter dagen etter.
Klar suppe med melboller
Dette er jo egentlig en forrett, suppe og hovedrett, kokt kjøtt med poteter, grønnsaker og saus. Oppskriften er beregnet for to personer.
Dette trenger du
Suppen
700 gr oksebog eller høyrygg kraftben 1 ts salt 1 ts pepper 1 gulrot ¼ sellerirot 1 persillerot 1 purre 1/3 kål
Saus
1 ss smør 1,5 ss hvetemel kraft fra suppen 1 løk eddik og sukker
Melboller
1 ss smør 1,5 ss hvetemel 3 dl melk 1 egg 2 ss sukker 1 ts kardemomme salt
Dette gjør du
Suppen
Legg kjøttet og kraftbeina i kjelen og dekk godt med vann. Kok opp. Nå kommer det som gir hele retten sitt navn. Når vannet har begynt å koke, kommer skummet opp og det må fjernes raskt så det ikke synker ned og gjør buljongen uklar.
Nå har du salt og pepper i. Så kutter du grønnsakene i små biter. La kjøttet trekke i 2,5 time. Så legger du grønnsakene i og lar det trekke i ytterligere 30 minutter. Skal du fordele dette på to middager, slik vi gjør, skjærer du av litt av kjøttet i småbiter for å ha i suppen. Form melboller som små kuler og la de trekke de siste 10 minutter i suppen før servering.
Melboller.
Her er det flere tradisjoner. Noen liker løse melboller, noen mer faste. Kardemomme er imidlertid felles for de fleste oppskrifter. Smelt smør og mel og spe med melk mens det hele småkoker. Når det er blitt en tykk grøt stopper du å spe inn mer melk. Rør inn sukker og kardemomme. La blandingen kjøle litt før du pisker inn egget. Smak til slutt med salt. Er blandingen i tynneste laget, slik at det er problemer med å lage boller, kan du varme blandingen opp til det tykner.
Saus
Surr løken i skiver i smøret. Når løken er blitt myk tar du i hvetemel og sper med kraft fra suppen. Smak til med sukker og eddik og evt salt og pepper
Når du vil servere dette dagen etter, varmer du kjøttet i resten av suppen. Om du ønsker kan man legge i større stykker av kål og gulerøtter. Det hele serveres med kokte poteter.