Posts tagged as “Villa Karen”

På tide med en tur til fysioterapeuten.

Published 28. november 2022

Brakkene i Stavern ble bygget for å huse offiserene ved Fredriksvern Verft på 1700 tallet. Fargen på bygningene var opphavet til fargen Stavernsgul. Nå huser brakkene blant annet Stavern fysikalske, som jeg besøkte i dag.

Selv om man er 73 år, er det altfor lett å si ja til å være med på spennende prosjekter. Hodet henger fortsatt sånn noenlunde med, men jeg kjenner jo at muskler og ledd ikke er som hos en ungdom. Etter en travel periode er det derfor godt i dag og skulle besøke min gode fysioterapeut i Stavern.

Det har gått en stund siden siste innlegg. Årsaken er enkel, pensjonisttilværelsen som den stillferdige utfading av livet er oppskrytt. Det kan faktisk være en svært hektisk del av livet. Og i år har det virkelig hopet seg opp. Jeg har fortalt om filmen Miriam og Sam som jeg har brukt store deler av året på å produsere.

Nå er billedredigeringen ferdig og det jobbes med fargekorrigering, musikk og ulike språkversjoner. Første utkast til filmplakat er allerede utarbeidet. Regner med at alt er ferdig i begynnelsen av januar.

Så var jeg med å organisere Barbera Fish Festival i midten av oktober. Det er nå to år til neste festival, og da er det 10 år siden oppstarten i 2014. Årets norske festivalkokk, Dag Tjersland, kom på ideen om å lage en Barbera Fish Festival Oslo Event, som del av jubileet om to år. Og det er krever sitt, så nå er det to festivaler å planlegge.

*Det norske kokkelandslaget får sine blomster fr5a Camilla, som Villa Karen. Screenshot TV*2

I dag konkurrerer det norske kokkelandslaget i kokke-VM i Luxembourg. Hva har så det med meg å gjøre? Spiselige blomster. Camilla Anvik på Brunlanes produserer alt av blomster for kokkelandslaget. Og det som torsdag ikke gikk med kokkelandslaget sørover, fikk jeg til bruk til de siste middagene på Villa Karen.

*Her er det nok av spiselige blomster til overs.*

Fredag og lørdag hadde vi våre siste av 7 middager i november i vår hjemmerestaurant Villa Karen. Lørdag var det 11 venner som hadde valgt å møtes for god mat og drikke. God stemning og besøk av Larvik kommunes skjenkekontroll, som ikke hadde noe å utsette. 😊 Som alltid var det et måltid inspirert av italiensk mattradisjon, og stort sett med viner fra vår landsby Agliano Terme.

*Siste middag på Villa Karen denne gangen.*

Menyen denne høsten var som apetizere foruten gorgonzolamousse, bakkels med ørretkrem, carne crudo og friterte klippfiskboller i spicy saus. Forrettene av vitello tonato (kalvekjøtte med tunfisksaus), sjøtunge på beurre blanc og gresskarflan med gorgonzolakrem. Første hovedrett var risotto taleggio med paprikasaus, gravet eggeplomme og knuste kaffebønner. Andre hovedrett var Filetto Pepe Verde, kalv indrefilet med innkokt fløte med grønn pepper, saltbakte selleri terninger og annapoteter. Så en predessert med melkering før desserten med syltet kumquat i savarin og nøttebunn med skjokoladeganache. Helt til slutt kaffe og petit four.

Det er helt utrolig at så mange er i stand til å spise opp alt.

Men nå tror jeg det roer seg ned mot jul… Nei, forresten ….

Pensjonist

Published 9. november 2021

Pensjonist

En ny gruppe har forlatt bordet etter en lang kveld.

Så er vi ferdig med første av tre helger med middager på Villa Karen. Nå er vi spente på om vi vil kunne gjennomføre alle helgene. Skulle koronasmitten stige sterkt, er det alltids fare for nye innføringer av tiltak. For serveringssteder betyr det gjerne at det blir innført minsteavstand mellom gjestene på en meter. Det vil bety, som i vår, at vi må avlyse resterende middager. Vi håper det beste.

De 15 middagene vi har lov til å holde i henhold til skjenkeløyven, har blitt samlet i tre etterfølgende fredager og lørdager. Neste omgang blir i overgangen februar/mars. Sammen med arbeidet med fiskefestivalen i Italia, har dette utgjort et årsverk av passe omfang.

Men så kom altså denne telefonen som endret det hele. Ny filmproduksjon i Afrika. Så nå går vi mot et eller to år med en arbeidsmengde på linje med mine mest aktive år.

Så hvor ble det av pensjonisten?

Dette med tredeling av menneskelivet, i barndom, yrkesliv og pensjonistalder, er en relativt ny ide. Det var først i 1936 at det ble innført nasjonal alderstrygd i Norge, og da behovsprøvd. Først i 1957 fikk alle alderstrygd, uansett hva man hadde tjent eller hva man eide.

Før dette jobbet man så lenge man orket. På gårdene sto man i arbeid til kreftene sa stopp. Det kunne nok være slitsomt, men det ga også 70 og 80 åringene en verdi og mening med tilværelsen. Man kunne ikke sende en fullt oppegående arbeider på dør, bare fordi de hadde passert en viss alder.

I noen kritiske yrker hadde man tidlig på 1900 tallet pensjonsordninger, slik at de som jobbet i forsvar og politi kunne slutte ved en viss alder. Etter hvert ble fler og fler statlige stillinger innlemmet i ulike pensjonsordninger. Noe som gjorde at stillinger i staten tidlig fikk høy status.

Bestefar Lars, stasjonsfullmektig i NSB, var statstjenestemann og kunne gå av med god pensjon rundt 1960. Farfar Nils, derimot, drev sitt grossererfirma til kort tid før han døde, 82 år gammel.

Selv har jeg blitt pensjonist en rekke ganger. Første gang var i militæret da jeg som 44 åring måtte levere inn våpen og uniform. Jeg skulle ikke lenger være med gutta i den årlige HV-øvelsen. Det syntes jeg var trist.

Da jeg nærmet meg 62 års alder var den nye pensjonsreformen vedtatt, noe som gjorde det mulig å ta ut pensjon. Det var mye diskusjon om det lønte seg. Om man tapte mye fremtidig pensjon ved ikke å vente til 67år. Det som til slutt avgjorde det, var et råd fra en venn og tidligere bankmann. Ikke vent. Det er en større risiko at staten tar hånd om pengene dine enn at du selv gjøre det.

Bodil og jeg startet derfor begge å ta ut pensjon fra 62 år. Det gjorde det mulig å starte opp med Casa Karen i Italia, uten for stor risiko. Vi hadde pensjonen i bunn.

Da vi nærmet oss 70, tenkte vi at nå var det kanskje på tide å avslutte vertshusprosjektet i Italia med 24/7 timer i 7 måneder av året. Nå var det på tide å flytte hjem.

Men lysten til å drive med noe, kom raskt. Prosjektet ble Villa Karen med 15 middager i året. Helt overkommelig.

Men så var det denne telefonen som endret det hele….

Det spirer og gror

Published 7. mars 2021

Det spirer og gror

Om ikke mange dager skulle vi hatt årets første middag på Villa Karen. I kjelleren har vi sådd blomkarse og erter for å få fram spirer jeg skulle brukt til pynt på flere av rettene. Men sånn ble det ikke. For noen dager siden stengte kommunene i Vestfold det meste i fjorten dager fremover .. i første omgang. Så det hele måtte avlyses.

Den første middagen ville markert ettårsdagen for de mest inngripende tiltak i Norge i min levetid. Da vi i november i fjor satt opp datoene til middagene denne uken, var vi rimelig trygg på at situasjonen skulle være i ferd med å normalisere seg. Slik gikk det ikke.

*Over Alpene mot Italia 20.februar i fjor.*

Det har på så mange måter blitt et annerledes år. 20 februar i fjor møtte vi det første synlige tegn på den nye pandemien da vi på tur til Italia landet på Malpensa flyplass. Alle som ankom ble sjekket med temperaturmåler mot pannen. I løpet av uken vi var i Italia, for øvrig det siste besøket hos våre venner i Agliano, .. smalt det til i Italia. Daglig eskalerte det med bekymrede meldinger om tilstanden i Bergamo. Flere landsbyer rundt Milano ble stengt ned. Det gikk så fort at vi ble usikre på om Italia ville stenge flyplassene før vi skulle dra hjem 27.februar. Og ville det være trygt å oppholde seg på flyplassen? Fremdeles var det lite om pandemien i norske media. Vi kom oss hjem.

Vi skulle hatt vår siste sesong på Casa Karen i juni. Alt var fullbooket. Det ble det ikke noe av.

Så klarte vi å gjennomføre noen middager på Villa Karen i oktober, og fikk et par digitale julebord i begynnelsen av desember.

Så aktivitetsnivået har gått ned og det er litt uvant. Men bortsett fra det, har det jo egentlige gått bra for oss som pensjonister som får vår faste pensjon hver måned. Ikke alle har hatt det like lett. Mange har mistet helse og jobb i denne perioden.

Nå ser vi fram til bedre tider. Middagene vi mistet i mars, kan vi ta igjen i mai. Så har vi begynt å planlegge ny Winemakers dinner i august, med besøk av Lionello her i Larvik. I oktober planlegges ny fiskefestival i Agliano, og vi er i gang med å booke opp norske kokker som kan komme på besøk. Så man er ikke helt arbeidsledig, bare sånn passe … heldigvis.

Så da får vi bruke spirene fra kjelleren til noe annet. I går hadde vi bakt skrei på gulerot og kålrotstappe, med kylling buljong og ristet bacon. Pyntet med erte- og blomkarsespirer.

*Bakt skrei på gulerot og kålstappe med kyllingbuljong og ristet bacon.*

Velkommen til Villa Karen

Published 28. september 2020

Velkommen til Villa Karen

Foto: Odd Magne Myre.

Her kommer siste nytt fra vår hjemmerestaurant i Larvik. Sist fredag og lørdag ble de første av høstens middager på Villa Karen unnagjort. Stemningen var god, og tilbakemeldingene upåklagelige. Prosjektet gir intet stort økonomisk overskudd. Og tar vi i betraktning de timer vi bruker, er det nok som et rent underskuddforetak å regne. Likevel holder vi på, og kommer til å holde på så lenge vi har helsa.

For det første er det gleden ved å jobbe sammen i dagene fram mot middagene, Bodil og jeg. Mandag vaskes første etasje klar for å defineres som restaurant de neste dagene. Privat mat flyttes til kjøleskap i kjelleren. Tirsdag kommer de første varene, og preppingen/forberedelsene kan starte.

Fredag og lørdag formiddag må alt være klart. Etter lunsj er det MEP (Mise en place) Fransk og betyr: alt på plass. Er man alene på kjøkkenet og skal servere en 7 retter pluss, er du avhengig av nettopp det. Alle ingredienser er målt opp og satt fram. Det som på forhånd kan hakkes, skrelles eller blancheres med mer, gjøres da. Så må all redskap settes fram: kjeler, kniver og lignende. Når det er utført, forhåpentligvis i god tid før gjesten kommer, setter vi oss ned og kjenner litt på såre rygger og trøtte bein. Men når det ringer på døra, er det full energi.

Gjestene blir først tatt inn i gamlestua, der de får bobler og en liten innføring i historien bak Villa Karen. I mens går jeg på kjøkkenet og setter ut noen apetizere, litt fingermat, som en liten ouverture før første forrett. Så er vi i gang.

En av forretten som har gjort lykke denne sesongen, er stekt sjøkreps med appelsinsaus. Helt avgjørende er at du bruker levende sjøkreps. Eller som jeg har beskrevet tidligere: at man kjøper dem levende, fjerner hode og skall og fryser dem ned. Sørg i så tilfelle for å tine dem sakte opp i kjøleskap.

Stekt sjøkreps med appelsinsaus

Dette trenger du

Til  6 porsjoner

12 kreps
150 gr sukkererter
En gulrot
1,5 dl appelsinjuice
Rasp fra en lime
¼ ts salt
1 ts sukker
½ hakket fersk chili
150 gr smør

Dette gjør du

Start med sausen. Kok in appelsinsausen til det halve. Tilsett salt, sukker, lime og chili og la det surre i noen minutter. Noen har i safran. Fint, men ikke nødvendig. Ta kjelen av platen. Mål opp smør og la det stå framme.

I en kjele med kokende saltet vann legger du i gulrot som du har snittet i tynne skiver. Trekk dem til de er akkurat møre. Ta dem opp og skyll raskt i kalt vann. Det samme gjør du med sukkererter som er snittet i grove strimler. La dem trekke et minutt før du tar dem opp og kjøler det ned noen sekunder med kalt vann, så de beholde grønnfargen.

Ha godt smør i en varm panne. Stek nå krepeshalene som har fått litt pepper og salt, raskt på begge sider. De skal helst ha en nesten rå kjerne.

Så varmer du opp sausen og pisker inn smøret uten at det koker.

Du anretter med saus i bunnen, deretter gulerøtter, erter og krepsen på toppen.

Høstsesongen starter

Published 16. september 2020

Høstsesongen starter

Foto: Odd Magne Myre

Da er vi klar for høstens middager på Villa Karen. Da vi avsluttet kapitlet med vertshuset Casa Karen i Italia, følte vi at det var for tidlig å legge inn årene. Interessen for mennesker og matlaging var jo ikke over. Kunne vi finne en måte å videreføre det – i en litt mindre skala. Svaret ga seg selv.

Da vi hadde kjøpt Jergersborggata 20 i Larvik, fortalte egentlig huset oss at: «Se her! Her kan dere vel få til et eller annet? Hva med en liten restaurant?» Tanken var fristende. Vi hadde fått med oss begrepet «home-dining», dette at man serverte fremmede i sitt eget hjem. Søkte vi på nettet fant vi flere tilbud i Norge, så det måtte være mulig. Da vi kjøpte huset i 2015 var planen å drive Casa Karen ennå noen år, og i første omgang leie ut huset i Larvik. Året etter flyttet vi inn og planene om å starte et eller annet tok form.

Vi tok kontakt med kommunen for å undersøke hvordan de stilte seg til home-dining. Dette var de skeptisk til. De så ikke at regelverket ga rom for noen slags restaurant-light. Ville vi starte opp, måtte det bli på samme betingelser som en hvilken som helst restaurant. Det var tydelig at myndighetene var skeptisk til den nye trenden, og «home dining Norway» gir ikke lenger treff når man søker på nettet. Men vi tok det hele som en utfordring. Tok prøver for skjenkebevilling og serveringssteder. Kontaktet Mattilsynet som veiledet oss i hvordan vi burde utforme kjøkken og kundetoalett. Bygget om og kjøpte inn nødvendig utstyr.

*Forsiden av Østlandsposten desember 2017.*

Så er det sånn i Norge at når alt dette er på plass, skal politikerne mene noe om det. Selvfølgelig var det noen som ikke likte dette, så det ble en politisk drakamp og medfølgende pressedekning. Det siste ga oss mange lokale kunder når vi endelig fikk startet opp.

For å unngå at vi måtte søke om bruksendring, satte kommunen et tak på 15 middager i året. Vi synes det er greit. Halvparten tar vi i mars, resten september/oktober. På grunn av Covid 19, ble middagene i vår avblåst, så nær som den første. Nå satser vi på at vi får gjennomført høstens middager. De første allerede neste uke, så forberedelsene er i gang.

*Frokostmøte i direksjonen for Villa Karen*

Vi er heldige som har felles drømmer, Bodil og jeg. Villa Karen har blitt et nytt felles prosjekt, der vi sammen planlegger, fordeler oppgaver og sliter oss litt ut hver gang. Begge er vi glad i god og spennende mat, men etter en fullendt kveld med syvretters middag for gjestene, synker vi tilfreds ned i hver vår stol med et rundstykke med geitost og et glass melk.

Levende sjøkreps

I dag fikk jeg levende kreps fra Oslofjorden. Nok for middagene neste uke. Norsk sjøkreps er best i verden, og da helst tilberedt rå. Det kan være en utfordring for en restaurant som ønsker å ha kreps på menyen. Man er nemlig avhengig av godt vær for å kunne fiske kreps. Det holder ikke å la levende kreps dø, og så la de ligge på kjølen til man skal bruke dem. Mange har nok prøvd å tilberede selvdøde kreps. De får en «kort» konsistens, der fibrene har løst seg opp så kjøttet blir litt knudrete. Så hvordan løser man det? Arnt Johansen fra Bekkjarvik lærte meg trikset. Du bestiller levende kreps i god tid før du trenger det, så du er sikker på at de kan fanges. Så tar du livet av dem, ved å fjerne hode, tar ut kjøttet og fryser dem.