Tyttebærtur
For en uke siden hadde vi noen rolige dager på hytta i Flatdal. Planen var å gjøre minst mulig, men vi skjønte straks vi parkerte på tunet, at i hvert fall en oppgave lå foran oss. For stabburtakene var fulle av modne tyttebær. Det kunne bare ikke overses. Stigen fram og i løpet av en time var bærene plukket.
Vi kunne sikkert ha funnet mer, men det var vi bare ikke motivert for, og vi hadde funnet det vi trengte for vårt forbruk dette året.
Det slo meg at det var lenge siden vi hadde vært på skikkelig tyttebærtur. Vi hadde år om annet fylt et spann eller to rundt hytta, men de virkelige tyttebærturene, de med familie, slekt eller venner er uendelig lenge siden.
For vi vokste jo opp med dette. Først med slekt og familie på dagstur til et tyttebærområde. Ikke med små spann, men ordentlige bøtter. Som barn hadde vi fedre eller onkler som fylte den ene bøtten etter den andre. Bestemødre og gamle tanter ble gjerne parkert på en tyttebærtue hvor de hadde nok med bær en armlengde unna. Matpausen var høydepunktet. Ikke sjelden var det noen som hadde gått seg bort og som måtte oppspores før smørbrød, kaffe og saft kunne fortæres.
Vel hjemme viste fedre og onkler sine siste oppfinnelser for bærrensing. Det var skråstilte dørblad eller store brett kledd med filt som skulle fange blad og kvister på vei ned skråningen.
Vi plukket også blåbær, men det var ikke like stas. Tror det handlet om at plukkingen og ikke minst rensingen ble mer klissete.
Det var i det hele mye som skulle i hus før vinteren kom. Ikke bare tyttebær og blåbær. Vi som bodde i byen, hadde tatt med oss tradisjoner fra bondelivet. Bær og frukt kunne syltes og hermetiseres. Grønnsaker, som snittebønner, kunne saltes. Mange hadde kalde kjellere hvor man kunne lagre poteter. Jeg husker vi rundt 1960 tallet kjøpte sekker med poteter på høsten. De skulle holde til nypotetene kom neste sommer. Tidlig på våren måtte vi gå over potetene og fjerne groer så de ikke ble uttørret og ødelagt.
Den store revolusjonen kom med hjemmefryseren rundt 1960. Igjen handlet det om å sanke eller kjøpe stort for så å lagre det fram mot våren. Hobbyslakter ble mann og’. Jeg husker vi kjøpte en halv gris på høsten, delte den opp etter alle kunstens regler, satt på navnlapper og frøs den ned.
Fremdeles var det årstidene som styrte sanking, innkjøp og lagring. Når høstmørket senket seg, hadde man trengte fram til neste sommer. Det var noe som holdt humøret oppe.
Sånn kan tankene vandre blant tyttebær på et stabburtak.
Ferdig syltetøy
