Den gamle hytta i Seljord fungerte lenge uten strøm og telefon
Det var frokost. Bodil og jeg hadde tatt veien om hytta i Seljord i forrige uke, etter besøket på Bekkjarvik. Jeg husker ikke tema for diskusjonen. Det var ikke særlig alvorlig, men vi var dypt uenig. Greit, tenkte jeg, det løser vi raskt med Google. Da var det at jeg kom på at vi ikke hadde verken mobildekning eller internett.
Mobildekning hadde vi aldri hatt på hytta, og nå var i tillegg nettet nede, antagelig på grunn av tordenvær. Alt dette er for så vidt greit og forhold seg til, det lar seg ordne. Det var den automatiske refleksen i å ha all verdens informasjon i umiddelbar nærhet, 24/7, som fikk meg til å tenke.
For hvilken reise det har vært! Med unntak av året i Amerika, hadde familien ikke egen telefon før jeg som 10 åring flyttet til Skien. Skulle det ringes til noen, var vi avhengig av en nabo med telefon, eller gå til televerkhuset i byen. Det hadde begynt å komme telefonkiosker, men det var ikke før på 60 tallet at utbredelsen av dem tok fart. Var det noen som raskt måtte ha tak i oss, fikk vi telegram med bud på døra.
Når vi tidligere bodde på landet, hadde vi gjerne noen i nærheten som hadde telefon. Den var tilknyttet manuell sentral. Det var ofte at flere hus eller gårder delte samme telefonlinje. Hver abonnent hadde sitt ringesignal. Det kunne være ett, to eller flere ring. Når du hørte gårdens ringesignal, var det bare å løfte røret. Da hørte man gjerne telefonoperatøren: «Et øyeblikk.» før hun koblet linjene sammen. For det var alltid en «hun».
I byene hadde man så lenge jeg husker, automatsentraler. Det betød at du hadde en tallskive på telefonen og kunne ringe til en annen abonnent ved å slå et nummer. Men det gjaldt bare innen byen. Telefonnettet lokalt var opprinnelig bygget ut av kommuner, lokale telefonforeninger eller selskap. Og de var bygget på ulike systemer. Noe som senere gjorde det vanskelig å koble dem sammen nasjonalt. Et pussig uttrykk for disse ulike systemene var at nummerskivene i noen byer gikk fra 0,1,2,3,….mens det i andre byer var nullen plassert bakerst …7,8,9,0. Ulike system hindret de fleste byer i å kunne koble seg opp automatisk. Skulle man ringe til annen by, måtte man bestille det på Rikstelefonen som lange var manuell. Først i slutten av 80 årene var alle telefonsentraler knyttet sammen, slik at man kunne ringe over hele Norge direkte fra eget apparat.
Erfaringer med manuelle sentraler gjorde oss bevisst på at det alltid var noen som kunne lytte til det som ble sagt. Mange opplevde det som trygt. Man trengte dessuten ikke huske telefonnummer, det gjorde telefondamen for oss. Trengte vi lege i full fart, visste nesten alltid sentralen hvor legen var. Det har kanskje ført til at vår generasjon ikke er like opprørt over at telefonsamtaler og annen sambandsaktivitet er overvåket. Dette har vi vært vant til.
Men hvor var jeg? Jo, på hytta. Her fikk vi telefon for rundt 20 år siden. Det gikk ganske raskt. Ikke som da vi vi fikk telefon først gang på 70 tallet. Da var det fremdeles lange ventekøer for å få telefon. På hytta, 30 år senere, gikk det på noen uker. Med telefonlinje kunne vi etter hvert få internett.
Men nå hadde lynet slått ut modemet, og siden fasttelefonen for lengst var sagt opp, hadde vi ingen kontakt med omverdenen. Det føltes litt rart. Lett å glemme at vi tidligere oppholdt oss på hytta uker av gangen, uten telefon, uten internett, uten fjernsyn og uten Google.
Fasttelefonnettet skal legges ned. Vi har fått vite at hvis telefonledningen til hytta, som vi bruker til internett, blir ødelagt, vil den ikke bli erstattet. Da må vi håpe på en fiberkabel.