Arvid Skovli var salgssjef hos Solberg og Hansen. En knakende kjekk fyr som var en stor støttespiller i arbeidet med Morland Coffee
Jeg har fortalt hvordan ideen om Morland Coffee dukket opp, og hvordan vi den gang beskrev tankene bak prosjektet. Men hvordan organiserte vi det hele? Vi drømte selvsagt om at Morland Coffee skulle bli en viktig aktør på den norske kaffehimmelen, men uten kapital måtte vi starte i det små. Ikke minst gjaldt det markedsføring.
Dette var høydepunktet for salg gjennom homeparty. De fleste husker Oryflame og Tupperware. Gjennom et agentnett som ble bygget opp i en slags pyramide, skulle agenter tjene både på eget salg og andeler av salgsfortjenesten til agenter under seg. Det begynte lovende og snart var vi oppe i over 100 agenter og 200 abonnenter.
Men også andre ting skulle planlegges. Vi skulle ha et godt og variert kaffetilbud. Sammen med ekspertene hos Solberg og Hansen kom vi fram til hele 12 ulike kaffesorter fra hele verden. Stort sett var det rene kaffesorter som kunne spores tilbake til et enkelt distrikt, eller endog en egen kaffebonde. Men vi laget også våre egne blandinger, blant annet hadde vi en egen juleblanding og vår egen Espresso Barista. Disse smakte vi oss til sammen med ekspertene på smakerommet til Solberg og Hansen.
Kaffeposer fra California
Når kaffe brennes, vil oljen over tid omgjøres til gass, det vi kjenner som den gode kaffelukten. Den er sterkest nybrent, og så avgis det mindre og mindre gass etter hvert som kaffen forringes. Det var lenge en utfordring at nybrent kaffe avga så mye gass at man måtte vente med å pakke kaffen i poser, ellers ble de sprengt av gasstrykket. Derfor måtte man for industrikaffe la nybrent kaffe ligge en stund før den kunne pakkes, med en redusert kvalitet som resultat.
Problemet var ikke først og fremt kaffelukten som forsvant. Graden av avgassing var det lite å gjøre med, problemet var når den nybrente kaffen ble eksponert for oksygen. Løsningen var ventilposer. Poser som slapp ut overtrykk i posen, men hindret oksygen i å komme inn og redusere kaffekvaliteten. Ingen i Norge brukte ventilposer til privatkunder på den tiden.
Vi måtte helt til California for å finne en produsent som kunne hjelpe oss. Med ventilposene trengte vi ikke vente, men kunne pakke kaffen rett etter brenning og dermed hindre at oksygentilgang forringet kaffen for raskt. Nå er det mange som bruker ventilposer også i Norge.
Gitt at kaffen ble pakket umiddelbart etter brenning, holdt den umalte kaffen som var vanlig brent, i tre til fire uker. For espresso brent regnet vi holdbarheten for topp kvalitet til 14 dager.
Distribusjonen skjedde gjennom posten, og det var her de største utfordringen kom. Dette er før netthandel ble vanlig, og dermed fikk priskonkurransen mellom distribuerere. Med Posten ble portoen for kaffen stadig dyrere, og etter hvert dyrere en selve kaffen.
Møte med Terje Mikalsen på Aker Brygge
Det var portoen som tok livet av Morland Coffee. Abonnentene synes det ble for dyrt. Vi forsøkte å få inn investorer for en ny og større satsing med en annen distribusjonsform. Jeg husker blant annet et møte med investor Terje Mikalsen på Aker Brygge, han med Norsk Data. Jeg hadde fått et konsulentselskap som på spekk hadde laget en prosjektbeskrivelse. Etter å ha lest gjennom prosjektet sa han: Hadde du kommet til meg for et parr år siden, før jeg gikk på de store tapene, hadde jeg garantert gått inn. Men nå må jeg bruke det jeg har av kapital til å sikre det som jeg allerede er inni. Det ble med dette siste forsøket.
Men før vi la ned Morland Coffee skulle vi igjen oppleve en nesten uvirkelig situasjon. Noe som kunne ha endret livene våre for alltid. Igjen var det en telefonsamtale som startet det hele.