Sirnes Arkiver - Fjerde kapittel

180kg på stampen – Etterkrigsgenerasjonen del 44

Published 16. november 2022

Som 5-åring representerte skinnebussen på Flekkefjordbanen forbindelsen med resten av verden.

Jeg lurer på hvordan dagens førskolebarn opplever verden rundt seg. I sine første bevisste år av sitt liv har de opplevd store hendelser. Hendelser som er voldsomme, selv for oss, med vår livslange målestokk. Pandemi, miljøkrise og krig i Europa. Og alt er lett tilgjengelig for dem, i HD og farger. Hvordan vil dette forme dem tro?

Mine første bevisste minner om verden rundt meg tror jeg er fra 5 års alderen, bare 9 år etter andre verdenskrig var slutt.

Jeg bodde på Sirnes, et lite tettsted 2 mil nord for Flekkefjord, der pappa var pastor. Verden besto av naboene, kolonialen og sykkelverkstedet over veien. Nå og da kom en bil kjørende, men den viktigste trafikken skjedde på togskinnene, der skinnebussen førte deg til «storbyen» Flekkefjord.

Selv om økonomien var trang, var stemningen optimistisk. Alt ble målt mot de trange kår man hadde under krigen. Og nå skulle alt bli mye bedre. Krig var noe som hadde vært. At det stadig raste kriger rundt i verden, var man helt uvitende om. Koreakrigen som varte til 1953 visste jeg lite om før jeg fulgte TV serien M*A*S*H på 70tallet. At Norge deltok med et liknende feltsykehus i den samme krigen, er jeg blitt klar over først de senere år.

Atombomben var noe fjernt, og et engangstilfelle som aldri ville bli brukt igjen. Tyskere var slemme, amerikanere snille, og nå var det fred og alt skulle bli bra.

Jeg kunne ennå ikke lese. Dessuten abonnerte vi bare på avisen Agder, lokalavisen for Flekkefjord og ikke hele Sørlandet som tittelen kan antyde. Der sto det uansett ikke mye om verden rundt oss. Nei, det eneste medium jeg hadde tilgang til, var Norsk Rikskringkasting, altså radioen. Og brokker fra det jeg hørte ble satt sammen til et bilde av verden rundt.

Melding om fiske husker jeg godt. Hver dag ble jeg foret med ubegripelige meldinger som «180kg på stampen» og fangst av «mussa». Jeg ante ikke hva det var, men siden de snakket om det hver dag, måtte det være en viktig del av hva man holdt på med i Norge.

*Værmeldingen for Vestlandet kom fra Meteorologiske institutt i Bergen. Hva visste vel Oslofolk om været vestpå? Foto: Street View*

Så var det været. Det hadde man over hele Norge. Gjennom værmeldingene, først fra Tromsø, så Bergen og tilslutt Oslo, ble man kjent med så mange stedsnavn at man skjønte det var snakk om et stort land.

Så var det valutakursene og nytt fra Oslo Børs. Det var også i høyeste grad med å skape trygghet. Verdipapirer for Kosmos, Hafslund og alle de andre selskapene gikk sakte opp og ned. Valutakursene lå bom fast. De var så faste at man kunne trykke dem i regnebøkene vi fikk utlevert på skolen.

Amerikansk dollar kostet mellom 7,14 kr og 7,16 kr fra 1950 til 1971!

Det eneste litt skumle var når NRK meldte om stjålne biler. Det var gjerne fra en eller annen gate i Oslo, et sted som heldigvis lå uendelig langt fra Sirnes.

På fire hjul – Etterkrigsgenerasjonen 5

Published 14. august 2020

På fire hjul – Etterkrigsgenerasjonen 5

Foto: Jarle Vines

Nå var ikke Sirnes verdens navle, så det var begrenset hva en 4 åring fikk oppleve. En bil var et sjeldent syn, særlig privatbiler, så det var ikke mye biltrafikk å se. Det gikk mest i busser og lastebiler. Men noe trafikalt hadde vi å være stolt av, nemlig Bakke bro. Jeg husker den vagt. Senere har jeg fått vite at det er Nordens første kjedehengebro, åpnet allerede i 1844.

Som nevnt hadde vår huseier på Sirnes giftet seg med pappas søster. Tante Ruth og onkel Aslak hadde naturlig nok behov for mer plass, så vi flyttet inn til Flekkefjord. Pastorboligen var ennå ikke bygget, så det skulle bli to mellomstasjoner før vi kunne flytte inn i pastorboligen som skulle ligge rett ved kirken.

Selv om det nå går mot skolealder, er det fremdeles begrenset hva jeg har av minner fra tiden i Flekkefjord. De brokkene jeg kommer på er følgende:

*Foto Google Street Wiev (58.297114, 6.660458) Flekkefjord torg i dag, hvor min første store ulykke skjedde.*

Jeg skulle hente melk på meieriet. Det gjorde man den gang med et melkespann som ble fylt opp av betjeningen. På vei hjem over torget snublet jeg og all melken rant ut. Jeg kan ennå kjenne følelsen av den første store ulykke i livet.

Det andre sterke minnet er brann, riktignok bare en pipebrann, men likevel. Vi hadde hørt brannbilen som kimte med klokken, og så stigebilen passere med brannmenn som sto på sidene av bilen. Nesten som i en gammel stumfilm. Vi løp etter og fikk bivåne røyk, brannlukt og fortvilte mennesker. Ingen ordentlig husbrann men skremmende nok.

Foto: Flekkefjord brannbilklubb. Jeg var lenge usikker på om jeg husket riktig. Hadde de en så gammeldags brannbil så sent som i 1955 -56? Jeg kontaktet Flekkefjord Brannbilklubb som fremdeles holder liv i den gamle brannbilen fra 1934! Og joda, den var i tjeneste helt til begynnelsen av 60 tallet.

Nå kommer også de første minnene om bildelmedia som senere skulle bli min karrière. Det var flanellograf på søndagskolen, og lysbilder av halvnakne mennesker på Madagaskar på basar i Frelsesarmeen. Men det som virkelig satt spor etter seg, ble vist i Metodistkirken. Det var naturfilmer i farger fra Moody Instituttet i USA som skulle vise skaperverket. Den teologiske siden fikk jeg ikke med meg. For meg var fasinasjonen knyttet til spektakulære levende bilder i farger fra over og under havoverflaten på et stort lerret, nesten som trolldom.

Men tilbake til dette med bilen. Det var fremdeles rasjonering, og du skulle ha en god grunn for å kunne kjøpe bil, særlig privatbil. En pastor-far hadde verken råd eller noen gyldig grunn til det.

*Foto: Karl Ragnar Gjertsen. CC Gamle Sørlandske ved Søndeled*

Min første biltur var med blomsterhandleren i Flekkefjord som skulle til blomsterutstillingen i Skien. Jeg skulle få sitte på til besteforeldrene mine som bodde der. Blomsterhandleren hadde en stor varebil som luktet bensin. Turen var lang og jeg kastet opp det meste av tiden.

Farfar i Arendal , som drev grossistfirma og forblanderi, hadde selvsagt lov til å kjøpe lastebil. Siden det var den eneste bilen de hadde, ble den også brukt for persontransport, som f.eks. turer med slekt og venner. Det fortelles at farfar aldri helt ble komfortabel med automobilen. Han tygget skrå, og da måtte han spytte fra tid til annen. Da var det viktig at bilvinduet ble sveivet opp og ned i takt med behovet. Det ble fortalt at det ikke var sjelden noen måte tørke av en spytteklyse som hadde havnet i et bilvindu i utakt.

Mens rasjonering av lastebiler ble opphevet 1952, var det først i 1960 at rasjoneringen av personbiler opphørte i Norge. I denne rasjoneringsperioden var det visstnok bare 3 % av alle som søkte som fikk kjøpe personbil. Ikke underlig at bilsalget eksploderte utover 60 årene. Kanskje burde de ventet med frislippet noen år til, slik at jernbanenettet kunne fått et litt bedre forsprang etter krigen?

Selv foretrakk jeg jernbane framfor bil, og gjør det ofte fremdeles.

En høne tar til vingene – Etterkrigsgenerasjonen del 3

Published 28. juli 2020

En høne tar til vingene – Etterkrigsgenerasjonen del 3

Foto: Erik Borgersen/UHB-samlingen, Akershusbasen/MiA. Sirnes holdeplass.

Pappa skulle være pastor i Flekkefjord frikirke, men pastorboligen var ennå ikke ferdig, så vi måtte finne et midlertidig sted. Det ble hos en ugift bonde på Sirnes, ca 15 minutter med skinnebuss fra sentrum. Bonden het Aslak, hadde drevet med sølvrev, men jobbet nå på konfeksjonsfabrikk. Da pappas eldste søster Ruth kom på besøk, oppsto det søt musikk og Aslak Meland ble onkel Aslak.

Som treåring begynner minnene å bli tydeligere. Verden hadde fremdeles en diameter på noen hundre meter med noen avstikkere til besteforeldre i Skien og Arendal. Men her på Sirnes foregikk det meste i livet. Innenfor denne diameteren lå kolonialhandelen, sykkelverkstedet, holdeplassen på Flekkefjordbanen og bestekompisen i nabohuset.

Norge derimot, var enormt stort. Derfor hadde man behov for tre værmeldinger for å dekke det hele, en for Østlandet, en for Vestlandet og en for Nord Norge. Sørlandet var liksom ikke riktig en landsdel og ble varslet som del av Vestlandet.

*Tante Ruth, onkel Aslaks søster, mor og søster Astrid utenfor huset på Sirnes.*

Det var en lykkelig tid. Og mange av de gode minnene er knytte til det å være sammen. Måltider sammen med familie og slekt. Her mimret foreldre, besteforeldre, tanter og onkler om gamle dager og kommenterte dagens situasjon. Det kunne være små og store uenigheter som ble løst over steik, brun saus og poteter. Vi barna lyttet og lærte.

Over tid har måltidet tapt sin status i Norge. Før la måltidene rammene for dagsrytmen. Nå må måltidene underordne seg medievaner og fritidsaktiviteter. «Vi kan kjøre innom å ta en pølse på veien». Hvor mange familier sitter rundt et bord og har frokost sammen i dag?

Når det gjelder frokostvaner, har heller ikke Italia mye å skryte av. De voksne tar en espresso og barna stikker søte kjeks ned i varm melk før de går til skolen.

På formiddagen tar de voksne gjerne en cappuccino og en brioche som på italiensk betyr croissant, (mens brioche på fransk betyr en form for bolle). En croissant går i Italia også under betegnelsen cornetto, som betyr horn. (Sikkert bakgrunnen for det vi gjerne bestilte på kafeen før: «En kaffe og et horn med ost og skinke, takk").

Men det italienerne mister med frokosten, tar de igjen i de andre måltidene. Å spise sammen er fremdeles viktig for den italienske familie. Høydepunktene er søndagslunsjen. Og blant dem rager førstepåskedagslunsj høyest sammen med første juledag.

En italiensk venn skulle beskrive problemene i en italiensk slekt «Tenk, de spiste ikke sammen første juledag!» Verre kunne det tydeligvis ikke være.

Ingenting er så åpenbart, som lykken til en italiener når han har sine kjære rundt seg mens man nyter et langt måltid.

Og tenker man etter, er det da også noen av de beste minnene man har, måltider sammen med venner og slekt. Derfor er det få innsatser (cost/benfit) som gir mer lykke enn å planlegge og gjennomføre en lunsj eller middag for dem man setter pris på. Ja, om så bare en lang og god frokost med seg selv.

Men måltidet handler ikke bare om det sosiale, selvfølgelig også tilberedning og gode råvarer. Og det med råvarer lærte man seg tidlig. Naboen på Sirnes hadde griser som skulle slaktes og det måtte man jo bivåne. Fremdeles sitter minnene om lydene, tapping av blod og skålding av grisebust. Senere har jeg forstått at dette, slakting på gården, er det beste for både dyr og det endelige produkt. De lange transportene fra gård til stadig mer sentraliserte slakterier er dårlig dyrevelferd, og gir seigere kjøtt på grunn av stresshormoner som dannes under transporten.

I Italia har de lang tradisjon med slakting på gård. I vår italienske landsby, Agliano, drar den lokale slakter Ponzo til gårdene i nærheten og peker ut hvilke dyr han vil ha. Så slaktes de på gården, uten lang stressende frakttransport. Nå har vi fått godkjent mobilt slakteri i Norge, slik at slaktingen igjen kan finne sted på gården. www.mobilslakt.no.

Så dette med kortreist mat og dyrevelferd vokste jeg opp med. Vi ville det beste for dyrene rundt oss. Men da jeg som en framtidig pedagog skulle lære en av naboens høner å fly fra låvebroa, endte det som det måtte. Det ble hønsefrikasse hos naboen mens initiativtageren sto igjen uten annet enn en skjennepreken.

Posts tagged as “Sirnes”