Jeg fant den i en eske med saker fra Casa Karen. Bøker, kart, krydder og diverse. En eske med 6 små sigarer. Da jeg tok dem ut og rullet dem mellom fingrene knaset det sprøtt. Så jeg la dem på en hylle i vaskerommet. Etter noen uker hadde fuktigheten i rommet restaurert de sprø pinnene til utmerkede sigarer. Et vaskerom med vaskemaskin og tørketrommel er en utmerket humidor for sigarer.
Så, siden jeg skulle feire min 72. fødselsdag her om dagen, tenkte jeg det var på plass å sjekke kvaliteten. Den var rett og slett utmerket. Siden det var lenge siden sist, nøyde jeg meg med halve sigaren. Jeg hadde glemt hvor stimulerende sigarrøyking var for refleksjon over livet, og en slik merkedag var jo ytterligere en grunn til å tenke over … ja livet.
Det slo meg at livet hadde inndelt seg i desennier: 10 års intervaller.
12 år gammel endte jeg opp i Fredrikstad etter et omflakkende liv som pastorsønn med utallige flyttinger. Herfra skulle jeg avslutte skolegang og flytte ut fra hjemmet.
22 år gammel hadde jeg akkurat startet opp i NRK og giftet meg med Bodil
32 år skulle vårt første barn begynne på skolen. Med erfaringen fra all flytting som barn var jeg fast bestemt på at vi skulle bo samme sted til alle barna var ferdig med skolegang. Bodil var enig. Et av de livsvalgene jeg er mest stolt av. Så jeg valgte å slutte i NRK og familien flyttet til Lillesand. Jeg hadde fått jobb som undervisningsleder ved Internasjonalt Massemedia Institutt i Kristiansand (IMMI)
42 år var jeg tilbake som fjernsynsprodusent med eget firma og store oppdrag for NRK. (Mørland Produksjon)
52 år. NRK la ned sin undervisningsavdeling og oppdragene ble borte. Radiokanalen Kanal24 startet, og sammen med Ivar Skippervold etablerte jeg radiokanalens barne- og ungdomsavdeling i Lillesand.
62 år. NRK sender den siste serien jeg har produsert. Da hadde jeg noen år produsert dramaserier på tegnspråk for NRK Super. I Italia er Casa Karen oppe og går som vertshus, og de første gjestene har allerede besøkt oss.
72 år. Så her sitter jeg på verandaen i Larvik med en sigar og tenker over et liv med mye innhold. Hvert tiår med sin egenart, med sine minner og sine erfaringer.
Sigarlukten er som røkelse. Det stimulering til meditasjon og ettertanke. Jeg nyter en sigar en sjelden gang, ikke inhalerer, lar bare duftene pirre sansene.
På realskolen, nå 9. og 10. klasse, var røykepresset betydelig fra de andre guttene i klassen. Og man ønsket jo og være en av gjengen. Men jeg klarte bare ikke å komme over den første kneika. Nå skal det sies at det var Teddy uten filter man røkte, noe av det sterkes man kunne få. Men det var jo dette kong Olav røkte, så da så. Prince var for pingler. I ettertid har jeg kommet til at det var de med sterkest og svakest viljestyrke som kom ut av ungdomstiden som ikke-røykere. De sterkeste hadde vilje til å starte, og nok vilje til å slutte når man ble voksen. Så var det dem med passende viljestyrke. De hadde vilje nok til å komme igjennom den første tiden med hosting og harking når røyken skulle ned i lungene – men ikke nok vilje når de ville ut av det. Så har du oss med den svakeste viljestyrken. Vi som aldri klarte å inhalere, og ga opp.
I etterhånd har jeg skjønt at det, for en sigarrøker, er en fordel å ikke ha vært sigarettrøyker. Man har ingen innøvd refleks som drar røyken ned i lungene, men kan beholde den i munnen før man lar den sive ut.
I motsetning til det meste i livet, hvor det gjelder å effektivisere, å spare tid, handler det om å gjøre noe så sakte som mulig.