Helt fra barndommen kan jeg huske mai som den store festmåneden. Selv om 17. mai var toppen, var det nok av andre høydepunkter. Det hele startet med 1.mai, arbeidernes dag. Men de som stemte på andre partier tok ikke del i feiringen.
Som pastorbarn ble det derimot mye kirkegang, ikke minst når både Kristi himmelfart og Pinse falt innenfor mai måneden. Kristi himmelfart var tradisjonelt dagen for sangerstevner. Det gjeldt både kirkekor og andre. Med sangerluer marsjerte man rundt med musikkorps, før man gjerne samlet seg på et torg for et stort felleskor. Jeg sang i kor, men fikk aldri sangerlue. Med alle disse marsjerende kormedlemmer ble Kristi himmelfart en god oppvarming for alle musikkorps før 17.mai.
Sangerlue.
En annen markering var 8.mai. Det ble flagget, man lyttet til taler om frigjøringen på radio, og de voksne mimret om tiden under okkupasjonen. Deres minner vekslet mellom det vonde og det pussige, ja til og med de gode minnene. For oss etterkrigsbarn opplevdes krigen både fjern. Det var jo ingen tyske soldater å se - og nær, siden vi stadig fant rester av krigsutstyr med hakekors rundt omkring. For våre foreldre var krigen et viktig omdreiningspunkt i deres liv. For dem var dette deres «Hvor var du da Brå brak staven?» - opplevelsen; Hvor var du 8.mai og 17.mai 1945.
Foreldregenerasjonen som opplevde krigen er i ferd med å dø ut, snart også vår egen etterkrigsgenerasjon. Hvilken betydning vil 8.mai ha i fremtiden? Siden 2011 er dagen koblet til feiring av norske krigsveteraner. Soldater som har vært på oppdrag for Norge i utlandet. Det blir nok mer og mer søkelys på det siste for de neste generasjoner.
Som barn var 8.mai en slag forberedelse og begrunnelse for vår feiring av 17.mai. Wergeland og grunnloven var litt mer i bakgrunnen.
Melodi Grand Prix
Så har mai også blitt måneden for det store Melodi Grand Prix sirkuset. Mens det meste av lineærTV, dette at man ser noe mens det skjer, er i fritt fall hva angår seertall, holder denne tradisjonen seg. Her skal man delta mens det skjer. Produksjonen er noe av det mest påkostede både ved de nasjonale uttak og den Europeiske finalen. Det er en selvsagt ting at Norge stiller med deltager i den internasjonale finalen, men slik har det ikke alltid vært. I 1970 trakk både Norge og en rekke andre land seg fra konkurransen som følge av rot under gjennomføringen av finalen i 1969. EBU innså at reglene måtte endres, og i 1971 var vi med igjen. Denne gang i fjernsynsstudio 1 i det nye fjernsynshuset og med ny dirigent, Egil Mon Iversen. Tidligere hadde de nasjonale finalene vært i Store studio med Øivind Berg som dirigent.
19. februar 1972, var det ny programleder, Vidar Lønn Iversen, producer var Bob Williams og innspillingsleder undertegnede. Så har også jeg vært en del av dette sirkuset. Det er ikke mye jeg husker, men en ting husker jeg godt. En av deltakerne, Jan Erik Berntsen var forsinket til prøvene med Kringkastingsorkesteret. Greit nok at det ikke trengtes og synges under prøven, men Berntsen skulle også spille bongotromme, og det måtte prøves, både for regi og orkester. Så Egil Mon Iversen insisterte på at jeg seg skulle påta meg oppgaven. Låten starter med en trommeintro, som jeg fikk problemer med. Jeg havnet i en trommevirvel jeg rett og slett ikke fikk avsluttet. Etterpå var de fleste enig om at dette hadde medført at Egil Mon Iversen hadde dratt på smilebåndet. Visstnok en sjelden foretredelse. 1972 utgaven er dessverre strøket av NRK, men noen smakebiter ligger ute på You Tube. Her har du innslaget jeg fikk prøve meg på.
www.youtube.com/watch?v=QN0Xa2wuOa4
Mai, en måned for de store nasjonale anledninger - men hvor lenge?