Goetheanum foto Adobe stock
Det hadde tatt 20 minutter med tog fra Basel hovedstasjon til dem lille byen Dornach. Det var på 70 tallet, og jeg var på seminar for voksenopplæringsprogram i EBU. Annet hvert år var det skolefjernsyn og voksenopplæring som samlet medarbeidere fra hele Europa. For meg ble det en hyggelig førjulstradisjon gjennom mange år. Seminaret gikk over tre – fire dager med gode muligheter til å oppleve Basel og omlandet. Dette året hadde jeg og noen bekjente bestemt oss for å besøke en unik bygning.
Fra stasjonen i Dornach var det bare 500 m spasertur. Og der reiste dette merkelige bygget seg, Goetheanum , for den antroposofiske verden. Bygget som etter Rudolf Steiners anvisninger ble påbegynt i 1913 har denne fascinerende egenskap at man kan se og se og alltid finne noe som holder blikket fast.
Rudolf Steiner, antroposofiens opphavsmann, var opptatt av den store sammenhengen i ulike deler av livet; medisin, jordbruk, bank, pedagogikk for å nevne noe. Mange av ideene har for lengst blitt en del av del av skolemedisin, behandling av utviklingshemmede, etisk bankvirksomhet og vårt ordinære skolesystem. Men når gjelder dette med arkitektur, der er det vel så som så.
Å bli arkitekt var en av ideene jeg hadde som liten. Jeg syntes boligblokker var flotte byggverk og kunne godt tenke meg å både tegne og bo i sånne høye hus. Jeg husker at jeg som 9 åring sto og misunte de som bodde i stjerneblokka i Kristiansand.
Siden har jeg stått foran mange bygninger som har imponert. Jeg glemmer ikke første gang jeg besøkte onkel og tante i Trondheim. Her var det en bygning som virkelig kunne ta pusten av en liten stakkar: Nidarosdomen. Denne bygningen som ble påbegynt for over 1000 år siden har stadig evnen gripe en både utvendig og innvendig. Og mens fasinasjonen for stjerneblokka i Kristiansand raskt avtok, kan domen i Trondheim fremdeles bergta.
Siden har det blitt mange store arkitektoniske høydepunkter. Gjennom vandring i Barcelona, der flere av arkitekt Gaudis verk ligger, ikke minst det ennå ikke fullførte Sagrada Familia.
Vi har et arkitekturoppgjør gående. Det handler både om å bevare gamle vakre bygninger og å sette søkelys på dagens arkitektur. Det er nok en del av oss synes det er en stund siden vi har sett et nytt bygg som har gitt oss en skikkelig opplevelsen av noe vakkert og tidløst. Så sier arkitektene at det ikke en noe poeng å snakke om noe som pent eller stygt. Det er relativt og vil skifte fra tid til annen.
Så hvorfor blir da disse gamle bygningene som Goetheanum, Nidarosdomen og Sagrada Familia stadig beundret og avfotografert. Kan det likevel være noe som hever seg over moter og vekslende smak.
Vi hadde noe som het yrkesveiledere. De holdt til på arbeidskontoret. Vi ble oppfordret til å besøke dem for å finne ut hva vi passet til.
Har du noen tanker om hva du vil? Sa den dresskledde fyren.
Jeg lurer litt på å bli arkitekt.
Da kom han med en test på mange sider, der jeg skulle velge mellom ulike mønstre. Det ga liten mening, men jeg krysset av så godt jeg kunne.
Et øyeblikk. Fyren hadde en tabell hvor valgene mine ble satt inn.
Mja, ikke dårlig, men heller ikke veldig bra. Formsansen din er over normalt, men trolig ikke høy nok til å gjøre det særlig godt som arkitekt.
Mon tro hvordan dagens skapere av alle kaninburene som bygges ville klart seg hos veilederen min?
Den opprinnelige planen var egentlig 6 stjerneblokker på Lund i Kristiansand. Det ble med den ene. Kanskje like greit.