Kong Haakon i London under krigen. Hvor mange ganger i min barndom hørte jeg ikke opptak av hans radiohilsner til det norske folk. Foto: D. Schermann, Riksarkivet.
En mørk høstdag i 1987 glir et lasteskip ut fra kai i Nord Tyskland. I lasterommet er det knust mur og betong som skal dumpes ute i Nordsjøen. Dette er siste runde av oppdraget, tenker den unge dekksgutten mens han kveiler sammen trossene. Først denne gang hadde han fått vite hva de hadde drevet med disse ukene med all denne fyllmassen som skulle ut og dumpes i sjøen. Det hadde vært litt hysj, hysj rundt det hele. Han syntes det var litt merkelig at man ikke kunne bruke denne massen et eller annet sted på land, men måtte ut i Nordsjøen. Men så hadde kapteinen samlet dem før denne siste runden.
«OK, gutter, da skal jeg røpe hva vi har drevet med disse ukene. Det er restene etter Spandaufengslet i Berlin. Etter at den siste fangen etter rettsaken i Nürnberg, Rudolf Hess, døde i fengslet i fjor, ble det bestemt at det hele skulle rives. Man var redd fengslet skulle bli et valfartssted for ny-nazister. Derfor skulle alt bort og til et ukjent sted. Og det er det vi har drevet med disse ukene.»
Om det skjedde akkurat slik, er ikke godt å si. Men sikkert er det at restene etter Spandaufengslet ligger på havets bunn, i et av mange forsøk på å legge skyggene fra andre verdenskrig bak seg.
I 1957 kom familien tilbake etter oppholdet i USA. Året før hadde jeg innsett at krig fremdeles var mulig, gjennom Sovjets invasjon i Ungaren. Jeg mener å huske at jeg opplevde det mer spennende enn truende. De voksne hadde forsikret at det som skjedde var lang, langt unna.
Ikke før hadde vi kommet hjem så dør kong Håkon den 7. Igjen ble dette med krig, nå den andre verdenskrig, aktuelt. Få i landet forbandt jeg mer med det som skjedde de fem krigsårene enn ham. Ikke for det, det var nok av tidsvitner som Gunnar Sønsteby og Max Manus, og for den del egne foreldre og besteforeldre som levde i mange år og sørget for at krigshistorien levde videre. I 1957 var fremdeles de store seierherrene som Eisenhower og Churchill tilstede, og ga oss en følelse av at vi fremdeles var de uovervinnelige.
Men det var mer som skjedde i 1957. Russerne skjøt opp sine to første satellitter, den andre med hunden Leika. Jordoverflaten var ikke lenger det eneste sted vi kunne oppholde oss.
Det var også noe annet som skjedde det året. Den amerikaniseringen som hadde preget oss etter krigen, var i ferd med å blekne. Et av tegnene på det skal visstnok være at vi dette året sluttet å snakke om plast i stedet for plastikk og nylonstrømper i stedet for nailenstrømper.
I 1946 ble 22 av det Tredje Rikets ledere stilt for retten Nürnberg. 3 ble frikjent, 12 ble dømt til døden og 7 til fengsel i fra 10 år til livstid. I 1966 var alle bortsett fra én løslatt fra det enorme fengslet som var bygget for over 600 fanger. Uenighet mellom de allierte gjorde at den siste fange, Rudolf Hess, satt fram til sin død i 1987. Etter at fengslet var revet ble det bygget et kjøpesenter på plassen, Britannia Centre.