Skjermdump fra NRK.
Det har blitt laget utallige bøker og filmer om det å bygge og restaurere hus i Sør Europa. Og da skal det handle om en uendelighet av forsinkelser, misforståelser og budsjettoverskridelser. Siste ut er fjernsynsserien «Husdrømmer på Sicilia.» Her følger vi en ung familie som har oppussing av hus som hobby.
Jeg kjenner meg på mange måter igjen. Ikke minst når det gjelder alle frustrasjoner som oppstår. Men det skal også bemerkes at vi også har bygd og renovert hus i Norge. Og her går det nødvendigvis heller ikke alltid på skinner. Fordelen for oss, da vi satt i gang med den store oppussingen for å bli et vertshus, var at vi fem år tidligere hadde gjennomført en første renovasjon av deler av huset. Vi var bedre derfor forberedt, og økte med 50% på både kalkyler og tidsplaner vi fikk. Da ble frustrasjonene ikke like store.
Det var mye som skulle gjøres: rom for gjester skulle pusses opp og få hvert sitt bad, vi måtte lage vår private del på loftet, nytt kjøkken skulle på plass, og så var det spisestue.
Huset hadde en cantina, det vil si en vinkjeller med jordgulv og stor betongtank. Her kunne vi tenke oss å lage spisestuen. Da ville vi ha en flott utsikt til vinmarkene.
Det nærmet seg byggestart, og jeg forhørte meg stadig med Mario, geometraen, om kommunen hadde godkjent det som skulle gjøres.
Det haster ikke, sa Mario, vi venter til vi har kommet i gang, da bli tegningen og søknaden mest nøyaktig.
At vi ikke trengte nabovarsel, har jeg fortalt om tidligere.
.
Opprinnelig hadde vi planer om basseng i hagen. Vi tenkte det var nødvendig om vi ønsket norske gjester juni, juli og august, hvor temperaturen ofte kom opp i 40 grader. Vi hadde sett oss ut et område bak i hagen hvor det var sol store deler av dagen. Det var bare ett problem. Noen norske venner som hadde søkt om å anlegg basseng hadde fått avslag, da det ville ligge nærmere enn 15 meter fra offentlig vei. Det var nemlig et krav. Og vi hadde ingen steder hvor vi kunne legge bassenget mer enn 15 meter fra vei. Det var jo dumt, tenkte vi.
