Kanskje burde vi være mer bekymret for grønn jul enn pandemien.
Snart kommer familien på besøk. Da det blir liten tid til bloggen fremover. Derfor tar bloggen julefri fram til nyttår.
Takk til alle dere som har gitt hyggelige tilbakemeldinger. Det har jeg satt pris på.
Så ble året 2020 et annerledes år. Og på flere måter. Når jeg sitter her og ser ut av vinduet, er det lite som minner om hvit jul. Så mens pandemien er i alles tanker, er det kanskje her, utenfor vinduet, hvor mildt regnvær spruter ned, at den største trusselen er.
Fra barndommen var jul og snø knyttet tett sammen. Som regel kom den første snøen i god tid før 1. november.
1957, da vi bodde i Kristiansand, var så vidt jeg forstår en av de siste store snøvintrene. Med unntak av 2007, da folk overnattet i bilene på E18 mellom Lillesand og Kristiansand. Siden det har det vært stusselig . Snøen har kommet senere og senere. Og snart blir helt snøløse vintre det vanlige. Et tydelig uttrykk for klimaendringer som er på gang.
I mars hadde Bodil og jeg akkurat kommet hjem fra tur til Agliano Terme, da Norge stengte ned. Nyhetene om alle de smittede i Bergamo og de første stengte kommunene i Lombardia, gjorde oss usikre mens vi var i Italia. Var det trygt å ta fly via Milano Malpensa, eller burde vi ta bil hjem? Vi tok sjansen på fly, men det var det ikke så mange som gjorde, så det var god plass på Malpensa Flyplass. 8 dager etter at vi kom hjem, stengte Erna Norge og krevde 10 dagers karantene ved innreise, med tilbakevirkende kraft. Noe som betød at vi hadde to dagers karantene i mars.
Da smittetallet falt i sommer, trodde jeg ærlig talt at det verste var over. At fagfolkene snakket om en andre bølge, oppfattet vi mer som en teoretisk mulighet. Vi reiste på tur til Jylland og planla ny tur til Italia i oktober. Så, i september smalt det til på nytt. Og nå, til tross for at vaksinen er på vei, sier fagfolkene at vi likevel må regne med å leve med restriksjoner fram til sommeren, og nå tror nok de fleste at de får rett.
Men når det er sagt. Vi har vært heldige sammenlignet med mange andre. Selvsagt er det vondt for de som rammes, for de som mister noen, og for dem som ikke har jobb og gå til. Men i store deler av landet går livet tilnærmet normalt.
Jeg tror en av årsakene til at det har gått så bra her i landet er at avstanden mellom myndigheter og folket ikke er for stort. Sammenlignet med mange andre land der befolkningen har en dyp mistro til de som styrer, føler vi at vi har en statsminister som er en av oss. Uansett om vi er enig eller uenig med henne politisk. Vi står i dette sammen, om enn vi kan være skeptisk til noen av detaljene. Dette nære forholdet er kanskje vår nasjons mest dyrebare skatt. Måtte de som styrer være dette bevisst og forvalte denne kapitalen videre.
Så går vi inn i julen og finregner på hvor mange som kan komme når og hvor - for å holde seg innenfor retningslinjene. Men julefeiring skal det bli!
Sees over nyttår!