Sannidal jernbanestasjon. Foto: Erik Borgersen/UHB-samlingen, Akershusbasen/MiA
Vi var ikke fattige. Vi hadde bare ikke altfor mye å rutte med, som for de fleste familier i årene etter krigen. Jeg husker ingenting, men mamma fortalte om stusselige tilstander, liten lønn og kreditt på landhandelen. Den lille frikirkemenigheten i Sannidal hadde gitt pappa en halv stilling. Resten måtte han skaffe seg gjennom annet arbeid, prekenturneer i Vest-Agder eller litt snekring.
Av og til ble jeg sendt til bestefar og mormor i Skien for å bli fetet opp. Det vil si at mormor kom og hentet meg. Bestefar Lars jobbet i Norges Statsbaner og dermed kunne han, og mormor reise gratis i hele Norge.
Lars Fjellestad var født i Larvik og tok telegrafistutdanning. (Han husket morsealfabetet hele livet) Siden steg han i gradene, giftet seg og flyttet til Skien hvor han var stasjonsfullmektig og en av toglederne for Vestfoldbanen. En oppgave som gikk på omgang mellom betrodde medarbeidere.
Gjennom hele barndommen ble det poengtert at bestefar hadde et yrke som gjorde ham til statstjenestemann. Det var noe av det tryggeste man kunne tenke seg. På den tiden var det ikke så mange, hverken ny- eller gammelrike i Norge. Målet for mange var i stedet å bli ansatt som statstjenestemann. Da kunne du ikke sies opp, hadde ordnede arbeidsforhold, og en rimelig grei lønn. At staten skulle finne på å rasjonalisere bort noen, var utenkelig. Lærer, politi eller jernbanemann; du var trygg på at du hadde jobben resten av livet. Og nettopp trygghet, det å sikre livslangt arbeid syntes å være noe av det viktigste for myndighetene disse årene.
Tjenestemannsloven var selve bærebjelken i denne ordningen. Gradvis ble den uthult etter tusenårsskiftet og for 3 år siden ble den helt slettet. Du var ikke lenger garantert livslang stilling om du jobbet i staten.
Bestefar var altså statstjenestemann og stasjonsfullmektig og derfor kunne mormor uten betaling komme å hente meg i Sannidal. Fra Sannidal stasjon på Kragerøbanen tok vi skinnebuss til Neslandsvatn, hvor vi skiftet til Sørlandsbanen, og skiftet på nytt på Nordagutu før vi tok Bratsbergbanen til Skien. Det var gjerne ventetid på Nordagutu, så det ble tid til vafler og saft i kafeen. Dette har jeg vage minner om … etterpå måtte jeg ri litt på granittbjørnene, eller kanskje hunder, som sto ved Myllargutskulpturen på perrongen.
Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket
Det var god og rikelig med mat hos bestefar og mormor i Hans Haugens gate i Skien. Vi var ofte i delikatesseforretningen hvor mormor hadde med norgesglass som ble fylt med kjøtt- eller fiskeboller med tilhørende kraft, og rød sildesalat.
En ting jeg har stusset over siden, er at ved siden av geitost, gaudaost, kjøttpålegg og syltetøy, hadde de ofte et stykke roquefort. Hvorfor, blant alle hundrevis av ostevarianter i Sør-Europa valgte man å ta hjem den sterkeste av dem alle? For man syntes den var sterk. Man la et godt lag smør under osten og et godt lag over for å mildne smaken. Hvorfor valgte de ikke heller f.eks. en midlere Gorgonzola?
Hvorfor i all verden var roquefort så populær? Foto Shutterstock
Det var lite som gikk til spille. Jeg husker brødskalker, gjerne litt tørre, ble lagt i kaffekoppen. Etter å trukket kaffe ble de tatt opp og drysset med sukker. Godt.
Etter et par år ble pappa invitert, eller kalt, som det het, til Frikirken i Flekkefjord. Jeg husker ikke noe av det, men jeg mener det var snakk om en nesten full stilling, så de takket ja. Så var vår lille familie på fire på nytt på flyttefot, og det skulle ikke bli siste gang.