Posts tagged as “Nairobi”

Det pøser ned utenfor soveromsvinduet mitt.

Det var i grunnen greit at det var forrige uke og ikke denne siste, jeg var i Nairobi. Flom! Det meldes nå om flere enn 70 omkomne - dessuten mange savnede. Det er regntid i Afrika, men det betyr ikke at det regner hele tiden. Det meste av regnet kommer om natten, og så klarner det gjerne opp på morgenen. Dagens første regnskur starter sånn utpå ettermiddagen.

En god del av opptakene vil skje i Nderi Film Village, et område i Nairobie som brukes for mange innspillinger. Det gjør det enkelt siden man her er vant til å ha filmforlk rundt seg. I denne bygningen vil vi filme en politistasjon.

Når jeg besøkte Nairobi denne gang, handlet det om forberedelser før opptak av det siste programmet i serien om Miriam og Sam. Noen opptakssteder skulle inspiseres på nytt, og planer for bygging av dekor drøftes. Blant annet skulle byggingen av en terror treningsleir planlegges. Uken var godt forberedt. På grunn av regntiden ble befaringene gjort på formiddagen, før regnet kom.  På ettermiddagen jobbet vi enten med casting eller gjennomgikk opptaksplanene. De fleste rollene var besatt under arbeidet med de første episodene, men noen roller har kommet til, og de skulle fylles. Det er ikke bare lett å velge bort gode søkere som har forberedt seg godt og sett rollen som en viktig del av karrieren. Men valg måtte tas.

Opptaksplanene drøftes med nøkkelpersonene i produksjonen.

Å sette opp en opptaksplan for en så stor produksjon er krevende. Miriam, for eksempel, går siste år på videregående, og dette er rett før eksamen. Skolen og foreldrene har derfor gitt oss mulighet til bare å bruke henne lørdager. Så er det flere av de andre skuespillerne som har andre oppdrag i andre produksjoner, og det må det også tas hensyn til.

Sist søndag, dagen jeg returnerte, merket jeg at regnet ble mer intens. Og i løpet av uken har det kommet ekstremt mye regn. Flere slumstrøk er rammet, men heldigvis ikke der vi skal gjøre opptak.

Flere områder i Nairobi står helt under vann. (Foto AP)

Den uvanlig kraftige flommen er ennå et tegn på at det globale miljøet er i uorden. Hver på vår kant forsøker vi mer eller mindre helhjertede tiltak for å bremse utviklingen. Denne uken fikk vi vite at plast bæreposer skal koste en krone mer her i Norge. Der er Kenya hardere i klypa. Ikke minst med fare for regnbyger og gjørmede grusveier hadde jeg fått låne et par støvler. I bagasjen hadde jeg med en Kiwi-pose som jeg tenkte var grei å frakte støvlene i. Heldigvis ble jeg stoppet på vei ut. Hadde jeg blitt sett med plastpose ute, ville det kunne blitt en bot på 3000 NOK. Kom bare ikke å si at Norge er best i miljø.

Denne kunne jeg ikke bruke.

Turer til andre verdensdeler er ofte en øyeåpner.  Vi har veldig lett å se verdensituasjonen fra vårt utkikkspunkt. Og da er krigen mellom et av våre naboland og en stor nasjon som Ukraina, nesten altoppslukende for den globale situasjon. Så kommer man ut og ser at krig er noe mange må forholde seg til. Det var  tydelig på veien ned. Under flyturen kunne vi følge flyruten, der vi krysset Middelhavet i god avstand fra Israel og Gaza. Fløy nedover Egypt, men krysset så over til Saudi Arabia i god tid før den Sudanske grense. Så langs den Arabiske halvøy til grensen mot Jemen. Da krysset vi Rødehavet på nytt og fløy inn i Etiopia, i god avstand fra Somalia. Sånn har verden blitt.

I slutten av juni er er vi klar for opptak.

Gjestehuset hvor jeg skal bo i tre uker til.

I dag er det en uke siden jeg reiste hjemmefra. Flyreisen gikk uten problemer. Ingen lange køer på Gardermoen klokken 5 mandag morgen. Mellomlandingen i Paris gikk også greit. Jeg har forstått problemene i første rekke handler om kontrollen når man kommer til Europa fra en annen verdensdel. Her er Amsterdam den store flaskehalsen. Siden jeg opprinnelig hadde KLM billett for returen, jobber jeg nå med å få byttet til en rute via Paris. Med den opprinnelige ruten med bare to timers mellomlanding i Amsterdam er det store sjanser for at jeg ikke vil nå flyet videre til Oslo.

 Denne uken har vi gjort de siste forberedelser og de første opptakene til Miriam and Sam. De første dagene ble brukt til gjennomgang av opptaksstedene, sammen med teknisk team og design department. Nancy som er AD (art director) har et blikk for det meste, om en stygg mur må dekkes til, noen rekvisitter plasseres i bakgrunnen eller en hel grønnsakshage med mais og bønner i god vekst som må på plass.

Å gjøre opptak med så stor stab  midt i en slum, er krevende av mange grunner. De har derfor valgt en liten slum, Huruma, der man har oversikt over de sosial strukturer. Vet hvem som bestemmer hva. I lang tid har de sørget for å gi innbyggerne god informasjon og formidlet at de vil få noe igjen for at vi kan være der.

Så var det møte med alle skuespillere for gjennomlesing. Det var spennende å se hvordan de  reagerte på historien og sin part i det. Som tidligere fortalt fikk jeg vite at så godt som alle jeg hadde valgt ut, viste seg å være erfarne skuespillere. Det var derfor med en viss usikkerhet jeg møtte gjengen etter at de hadde fått manus. Hvordan ville de reager på at en mzungu hadde skrevet manus og ment å forstå seg på afrikanske ungdommers utfordringer?

(Det er morsomt, det ordet de bruker for oss hvite: mzungu. Det henviser ikke til farge, men betyr noe som snurrer rundt. Bakgrunnen er at man på tidlig 1800 tallet opplevde arabiske handelsmenn som dro rundt fra sted til sted, på en måte snurret rundt.)

Som sagt, jeg var spent på reaksjonen etter gjennomlesingen. Da tok han som skulle spille Simon, den gamle kloke bestefarsfiguren som driver en liten grønnsakkiosk ordet. Raymond Ofula er ingen hvemsomhelst i Kenyansk filmmiljø. Han ville bare utrykke sin takknemlighet for å få lov å være med i en film som ikke bare var godt skrevet, med god balanse mellom spenning og rolige deler, med en hjerteskjærende slutt som bare skriker etter en fortsettelse. Men kanskje først og fremst takknemlig fordi han skulle få lov til å være med i en film som beskrev så viktige tema for afrikansk ungdom, ikke bare tull og tøys. Jeg må innrømme at denne tiraden hadde jeg ikke ventet meg, og satt der med en takknemlig klump i halsen.

Vi fikk også gjort de første opptakene. Anny, Miriams søsters venninne har blitt voldtatt og minnene fra voldtekten dukker stadig opp. Vi ønsker å illustrere disse minnene gjennom en collage av nærbilder av Anny og voldtektsmennene da det skjedde. Som jeg ofte gjør, ber jeg personene improvisere etter å ha beskrevet hva jeg ønsker å vise. Så får jeg heller detaljinstruere om det er nødvendig. Men det var bare å melde «action» så laget de en svært troverdig handling. Kanskje vel intens, så vi tok det litt ned, så satt den.

Det er søndag, med forberedelser til neste uke. Jeg bor på et gjestehus som drives av Heart Foundation som er en ideell organisasjon.  Enkelt, hyggelig og utmerket for å sitte og jobbe med neste dags opptak… og bloggen.