Vi hadde bestemt oss for å gjøre om Casa Karen til et vertshus. Målet var at det skulle stå ferdig når vi var 62. Da kunne vi begynne å ta ut vår norske pensjon, som så kunne danne den økonomiske basis for driften. Vi hadde et par år på oss, og det mente vi at vi trengte etter erfaringene med italienske håndverkere så langt.
Det første man trenger, når man skal bygge eller renovere et hus i Italia er en geometra. Det er en person som utarbeider tegninger, vet hva som er teknisk mulig og lovlig, og som holder kontakten med kommune og ulike håndverkere. Så det er riktig mange kvaliteter en geometra skal ha, men tro ikke du finner en som har alle, og som i tillegg er den store pådriveren i prosessen.
Vi valgte en som var faglig dyktig, hyggelig, opptatt av rimelige løsninger, og med god kjennskap til kommunens tekniske avdeling. Men noen Speedy Gonzales var Mario ikke.
Det finnes flere kategorier for overnattingssteder i Italia. En av disse er «Small Bed and Breakfast». Av en eller annen merkelig grunn brukte de en engelsk betegnelse på denne kategorien. Det var denne kategorien vi ønsket å komme inn under, da inntektene her var skattefrie. Italienerne er litt rause når det gjelder små bedrifter. Da er det bare mye arbeid med å kreve inn minimalt med skatt. Kommunen får likevel inn sitt gjennom moms og eiendomsskatt, samt at gjestene på andre måter legger igjen inntekter for kommunen.
Det var en rekke krav for å komme inn under denne kategorien. Man måtte bare ha 3 gjesterom. Det vil si; du kunne gjerne ha et ekstra. «I tilfelle det kommer noen fra familien.» Så måtte det ikke være skille mellom eierens boenhet og resten av vertshuset. Det var greit. Så var det begrensinger på hvor mye mat du kunne lage, egentlig bare frokost. Det skulle være fjernsyn i et felles oppholdsrom. Det skulle være en krakk på hvert rom hvor man kunne legge kofferten når man skulle pakke ut.
Det var i det hele 7 krav som skulle innfris. Og typisk italiensk var innstillingen at om man bare oppfylte de fleste, fikk det være greit nok. Så det med bare å servere frokost, tok vi litt lett på. Geometra’en sendte inn søknad, og vi lurte på hvor lang tid det ville ta før vi fikk godkjenning. «Det kan nok ta tid. Men det er bare å starte så lenge dere har sendt inn søknad.»
Trenger vi ikke en godkjent byggesøknad før vi starter?
Det samme gjaldt byggesøknad og tillatelse for å gjøre de endringer som var nødvendig for å starte vertshuset. Vi purret stadig på Mario om å få ferdig søknaden. Det var allerede gjort avtaler med håndverkere om byggestart.
«Det haster ikke med byggesøknad. Faktisk er det enklere å vente til vi har kommet i gang. Da vet vi mer om hvordan det blir, så tegningene blir mest mulig korrekte.»
«Men hva med nabovarsel, må ikke det gjennomføres?»
«Hva var det du kalte det?»
«Nabovarsel. Det å informere naboene om hva du skal gjøre.»
«Ha, ha. Det skulle tatt seg ut. Om naboene skulle måtte mene noe om hva du gjør på egen eiendom. Da hadde det ikke skjedd mye her i Italia.»
Skulle ikke naboen engang blir orientert om planene? Et godt naboforhold var så viktig, at vi likegodt gjennomførte vår egen nabovarsling. Vi invitere alle naboene på et glass vin, fortalte om planene og lurte på om de hadde innsigelser. Alle var svært begeistret, så det hadde ikke vært noen grunn til bekymring. Det de var mest opptatt av var denne pussige norske greia med «nabovarsel».
Noe senere var det en av naboene som skulle felle et frukttre i hagen sin. Usikre på hva slags forventninger disse nordmennenes med sine særegenheter ville forvente, tok de derfor kontakt og lurte på om vi hadde noe imot at de fjernet frukttreet. Man kunne jo ikke vite om ikke også det kvalifiserte til et nabovarsel.