Hoppet fra totakteren IFA til romsligere om enn godt brukt Ford Zephir var en klar forbedring, men likevel langt fra bil og levestandard vi hadde hatt i USA noen år tidligere. Foto: Wikimedia Commons
Rundt 60 var Norge godt i gang med gjenoppbyggingen etter krigen, selv uten olje. I 1960 skulle det ennå gå to år før Phillips sendte inn sin søknad om å lete etter olje utenfor Norge, og først i 1967 ble den første dråpe olje pumpet opp.
Før oljen var det en variert tungindustri som skapte den økte levestandarden, som igjen skapte forutsetninger for økte småindustri og handel. Konfeksjonsfabrikker og skoprodusenter dukket opp rundt i landet og skapte en tilnærmet desentralisert velstandsutvikling.
Jeg kan huske at besteforeldre, tanter og onkler stadig fikk bedre råd. Vi derimot…
De fleste pastorer i små menigheter som Skien Evangelisk Lutherske Frikirke fikk bare deler av sin lønn fra menigheten. Resten måtte de skaffe på annen måte. Vanligvis skjedde det ved at man hadde turneer og møteserier andre steder, og fikk betalt for det. Men noen store summer ble det ikke. Det hendte derfor at snille menighetsmedlemmer kom med en sekk poteter eller et favn ved. Det må ha vært litt stusselig for mamma og pappa.
Den eneste virkelig materielle forbedring jeg husker fra denne tiden, var at vi byttet ut IFA’en med en godt brukt Ford Zephyr. Med den dro vi helt til København.
Det var nok ikke bare jeg som hadde tunge år i Skien. Jeg har tidligere fortalt om mobbing og skoleproblemer med dysleksi.
I 1960 var pappa 36 år og møtte veggen. Han snakket lite om det senere, men jeg vet han slet psykisk. Han var i perioder sykemeldt, og hadde også opphold på et rekonvalesens hjem inne i landet et sted, der vi besøkte han.
Han strevde nok med mange tunge spørsmål på denne tiden. Pappa var kunstner, både billedkunstner og musiker. Kampen mellom den konservative preste-Mørland og den åpne kunstner-Mørland balet han med gjennom hele livet. Var det prest han skulle være, eller burde han prøve noe annet? Han malte litt, men det ble foreløpig ikke stort av det. I stedet satset han på musikken. Musikkonservatoriet i Oslo startet opp en klasse for musikklærere i Grenland, og pappa meldte seg på. Etter en vellykket eksamen begynte han i deltidsstilling som sanglærer ved Lunde barneskole. Jeg tror han hadde noen andre fag for å fylle opp deltidsstillingen. Om han på den tiden hadde vært på vei over i skolen på fulltid, fikk jeg aldri spurt ham om.
Han begynte også som pianostemmer på si. Han fikk kjøpt et stemmeapparat, og lærte seg både å stemme og pusse opp gamle pianoer. Det ble aldri ble noen stor butikk.
Ikke lenge etter at pappa hadde begynt som deltidslærer ved Lunde folkeskole i Skien, flyttet vi til Fredrikstad. Pappa hadde fått kall fra Fredrikstad Frikirke, en av de større menighetene i landet. Det var en full stilling som ville gi en ny økonomisk tilværelse. Pappa gikk aldri tilbake til skolen. I stedet begynte han å male mer og mer på fritiden og etter hvert begynte han med utstillinger som ville gi ham en god ekstrainntekt.
Vi forlot Skien i 1962, samme år som Setesdalsbanen ble lagt ned og Tryvannstårnet innviet.