Posts tagged as “Miriam og Sam”

Så er billetten for ny tur til Nairobi bestilt, og arbeidet med 3 program i serien om Miriam og Sam i gang. Det var egentlig meningen at det bare skulle bli to program, men så var de så fornøyd med de første programmene, samtidig som de så behovet for å behandle ytterligere temaer på denne måten. Denne gangen skal det handle om blant annet radikalisering, et uhyre viktig og vanskelig tema å lage program om for denne målgruppen. I tillegg miljø og inkludering av funksjonshemmede.

Programmene inngår i et opplysningsarbeid som flere organisasjoner jobber med overfor afrikansk ungdom, særlig i alderen 12 til 18 år. Om barn og unge i Vesten står i store utfordringer, er de ikke mindre for barn og unge i Afrika. The United Bible Societies Africa sitt bistandsprosjekt, The Good Samaritan, har I mange år produsert filmer, hefter og samtaleopplegg som skal hjelpe unge afrikanere til å se sin egenverd og hjelpe dem til å sette egne grenser og riktige veivalg. På begynnelsen av 2000 tallet laget jeg en rekke filmer i den sammenheng. Overraskende brukes mange av disse programmene ennå. Og det er både skoler, ulike kirkesamfunn, hjelpeorganisasjoner, ja til og med muslimske organisasjoner, som har brukt dem.

Da jeg høsten 2021 ble spurt om jeg kunne tenke meg å lage et par nye filmer, var det over 10 år siden sist. På nytt måtte jeg dukke ned i unge afrikaneres utfordring. Og det var nok å ta tak i.

For eksempel er det  skremmende å vite at den vanligste reaksjonen blant fattige afrikanske jenter som blir voldtatt, er «uflaks». Ikke at noen har krenket og forbrutt seg på dem. Det er blant tema vi tok opp i de første 2 programmene.

Mange unge som har blitt utsatt for vold og annen mishandling har vanskeligheter med  å snakke om det. Filmene er ment som speil for disse ungdommene, der de kan snakke om hva karakterene i filmen har opplevd, så de slipper å snakke om seg selv.

Dette er jo filmer som er ment for å vises i klasserom og studiegrupper. Men i Kenya syntes de tydeligvis at de også fungerte som kinofilmer. Her plakaten for en av de største i Nairobi.

Program 1 og 2 er nå med versjoner både på fransk og swahili, i tillegg til engelsk.  Det foregår nå et grundig utprøvingsarbeid for å undersøke hvordan programmene fungerer. Ideelt burde man kanskje ha ventet til dette evalueringsarbeidet er ferdig, men det har man ikke tid til. Og den viktigste grunnen er at ungdommene som spiller i filmen vokser, og må ikke bli for store før vi spiller inn 3. og trolig siste episode.

I juni skal jeg ned å møte ungdom og eksperter for å få mest mulig bakgrunn til å kunne skrive et så realistisk manus som mulig.

Men det er også en annen stor utforing knyttet til temaet radikalisering. Jeg har fått vite at skoler i Afrika kvier seg for å ta opp dette som tema i undervisningen. De sier de er redd temaet  nører opp under skillet mellom kristne og muslimer. Målet er altså å lage en fortelling som lærere i skolen trygt kan bruke, uten å være redd for å skape ytterligere konflikt mellom religionene. Ganske utfordrende.

Opptakene regner vi med vil skje rundt årsskiftet.

Nå føler jeg spillereglene for pandemien er snudd opp ned. Som trippelvaksinert er man ikke lenger redd for å blir syk, men for å teste positivt. At man på et eller annet tidspunkt blir smittet av omikron og forhåpentligvis får seg milde influensasymtomer er til å leve med. Verre er det med alle problemer man får ved å teste positivt.  Du må fremdeles isolere deg i minimum 6 dager og dra med deg nærkontakter i karantene.

Mandag reise jeg forhåpentligvis  til Kenya for å planlegge opptakene til prosjektet Miriam og Sam.  Pandemien har sørget for at dette er blitt ganske komplisert. Visa og vaksinebevis må sendes over på forhånd. PCR test må gjennomføres tidligst 72 timer før avreise. Det er ikke så enkelt når avreisen er mandag morgen. Med den sterke økningen av smitten de siste dagene, kan ikke de vanlige laboratoriene garantere svar innen 72 timer siden det er helg. Konsekvensen er at jeg må ta en dyr ekspresstest på et privat laboratorium i Oslo lørdag ettermiddag.

Så lett som omikron smitter, har jeg funnet det best den siste uken å holde karanteneavstand til folk flest, og dermed meldt forfall til flere invitasjoner vi hadde.

Men likevel; problemene klarer ikke å overskygge gleden ved å være tilbake i registolen.  Siden jeg fikk beskjed om at det tidligere prosjektet igjen var aktuelt, noe jeg skrev om i bloggen i oktober, har finansieringen kommet på plass, og de nødvendige endringer av programskissen blitt gjennomført. Opprinnelig handlet programmet om HIV/AIDS problematikken. Det er ikke lenger like aktuelt. Nå står afrikansk ungdom overfor nye sterke utfordringer: migrasjon, fake news og radikalisering for å nevne noen.

Det ble derfor nødvendig med betydelige endringer av historien. Det har jeg nå brukt den siste tiden til i samarbeid med lokale medarbeidere i Afrika.

Som jeg vel allerede har nevnt, skal disse to programmene brukes i tilknytting til et omfattende informasjonsprosjekt rettet mot ungdom i Midt Afrika bestående av samlinger, skriftlig materiale, lederopplæring og mye mer. Programmene skal på den ene siden skape interesse for de ulike temaene, men kanskje viktigst: de skal gi ungdommer som sliter mulighet til å snakke om sine utfordringer uten å måtte snakke om seg selv, men om noen i programmene som de kan identifisere seg med.

Turen denne gang handler om å plukke ut nøkkelpersonene i produksjonen, først og fremst DOP (Director of Photography).  Sammen skal vi skape det riktige billeduttrykket.  Så skal vi velge 1.st AD (first assistant director) som vil være min høyre hånd under de videre forberedelser og opptak.  I tillegg skal vi ta en første kikk på mulige opptakssteder.

Så er det bare å håpe at jeg kommer meg ned. Neste blogg blir nok fra Nairobi.