Det var ikke så mye utsikt fra vårt nyinnkjøpte hus, men banksjefen (som hadde tømmerhogging som hobby), hadde lovet å felle trærne i skråningen.
Vi hadde kjøpt hus i Italia. Med innbo. Det var gammelt og slitt, men det var vel bare å rydde ut og få på litt maling, tenkte vi.
Huset fra 1860 var som de fleste husene i området bygget i teglstein. Det var ikke snakk om grunnmur eller fuktsperre. Man startet bare å bygge veggene rett på grunnen, i vårt tilfelle leire. Slik ble veggene som sugerør der fukten fra grunnen ble fraktet opp i veggene. Det smarte med den måten å bygge på, er at fukten gjennom den varme sommeren fordamper og kjøler ned rommene. En primitiv form for air condition, men den virker. Derfor har italienerne gjerne vinduer og vindusskodder lukket på dagen for å hindre solen å varme opp innsiden av huset. Fukten fra veggene kjøler ned rommet.
Så var det det med murpuss. Det man trenger for å kunne male eller tapetsere veggene. Den er ikke like begeistret for fukten i veggen. Det merket vi raskt når vi skulle begynne å klargjøre veggene for ny maling. Trakk vi ute en spiker som hadde holdt opp et bilde, raste gjerne hele veggpussen ned. Det var bar å innse at dette ville ta tid.
Det så da ikke så ille ut. Et strøk maling....?
Eller kanskje en litt større jobb?
I de rommene murpussen sånn nogenlund hang på, gjorde vi oppussingsarbeidet selv. Men i de verste rommene trengte vi hjelp. Vi måtte også ha hjelp til å bygge et nytt bad og kjøkken.
At kjøkkenet trengte en større overhaling lå i kortene.
.. og arbeidet ble stadig mer omfattende.
Vi trengte en geometra, fikk vi vite. Det er en person som skal fungere som en slags byggeleder på våre vegne. Mr Bianco var vår første geometra. Han kunne lite engelsk, derimot mye om det å renovere hus. Han startet med å skaffe alle papirer og tegninger fra kommunen. Så kunne han fortelle oss hva man har lov til, hva man er nødt til og hva man ikke kan gjøre. Da vi hadde blitt enige om hva som skulle gjøres, skaffet han de nødvendige godkjenninger fra kommunen, og laget avtale med de som skulle utføre arbeidet. Disse igjen hadde fått forskudd for en del av arbeidet. Det hadde tatt sin tid, men nå var vi i gang, tenkte vi.
Men da stoppet det helt opp. Godt fornøyd med forskuddet så de tydelig vis ingen grunn til videre aktivitet sånn umiddelbart. Med et vell av fantasifulle unnskyldninger gikk den ene måneden etter den andre. Men så, plutselig, kom de med maskiner og byggematerialer. Vel, vel, tenkte vi, dette var ikke så ille likevel. Hvis de nå bare fikk begynt. Men så var det et annet arbeid de bare måtte utføre, helt maktpåliggende var det visst. Slik gikk det. De jobbet en uke eller to, så støtte de på noe uforutsett, som at deler av en vegg falt ned. Da måtte de stoppe så geometraen kunne komme å se på det. Han kunne først neste uke. I mellomtiden hadde de måtte begynne på et annet arbeid som de bare måtte avslutte før de …. Slik gikk store deler av det første året.
Vi lærte fort at det ikke var noen hensikt å presse på. Det gikk ikke fortere. I stedet lært vi oss å leve med det, bare øve et mildt press på håndverkerne og glede oss over fremskrittene når de kom.
Senere har vi moret oss over nyankomne nordmenn som også skulle renovere hus. Nei, de skulle sørge for at dette gikk effektivt unna. De hadde erfaringer som prosjektleder og hva det nå var. Neste vår skulle alt være ferdig, det skulle de sørge for.
Ja, ja, tenkte vi … og fikk rett.
Michel Chiaro og gutta
I byen Casale Monferrato har man funnet den første beskrivelsen av Barberadruen fra ca 1250, bonis vitibus barbexinis
Mer om Barbera
Som jeg skrev tidligere, hadde Barberadruen sin opprinnelse fra Monteferrato, området hvor vi hadde kjøpt hus. Den hadde raskt spredd seg til store deler Italia. Årsaken var at den var lett å dyrke, ga store avlinger og var en grei bordvin.
Barberadruen er kjent for å ha lavt tannininnhold. Mens andre druer som Pinot noir og Nebbiolo har et høyt tannininnhold, og derfor gjør den lagringsdyktig så vinen kan modne over tid, kan barberavin drikkes ganske umiddelbart.
Mange sverger jo til vin med lavt tannininnhold for å unngå skallebank. Det er nok en diskutabel sammenheng, men sikkert er det at noen er allergisk for tannin eller garvesyre som det også kalles.
Barberavin har godt med fruktighet og syre. En god egenskap for en bordvin. De fleste forbinder smaken med kirsebær og bringebær.
Og så har den en sterk dyp rød, nesten fiolett farge. Dette siste er årsaken til at mange vinprodusenter av andre med blekere vindruer har noen barberaranker får å kunne tilsette litt mer farge til vinen sin.
Men noen stor vin var ikke Barberavin regnet som. Den egnet seg blant annet ikke til å lagre på flasker, da den hadde den leie evnen til å starte en ny gjæring etter en stund, slik at korkene sprang. Om korkene ikke gikk, fikk man en Barbera med bobler. Den første tiden vi var der, hente det ikke sjelden at vi fikk det som husets vin på enkle spisesteder. Vi likte det ikke.
Michel Chiarlo, en av de store vinpersonlighetene i Piemonte. Norgesvenn. Fortalte at han som ung hadde reist rundt på Vestlandet i en folkevognboble.
Men så var det, jeg tror det var på 60 tallet, at en gruppe vinbønder i området hadde mistanke om at Barbera druen hadde et større potensiale. De reiste til en rekke vinsentra i Europa for å lære. En av disse var Michel Chiarlo, en av vin-nestorene i området. Han og vennene hans begynte å eksperimentere med Barbneradruen, særlig dette å få kontroll over den andre gjæringen.
Men denne prosessen , det er man kaller malolaktisk gjæring, er egentlig ikke gjæring. Det er ikke gjærsopp men enzymer som gjør jobben. Dersom man ikke hadde drukket opp vinen før våren kom og temperaturen begynte å stige, startet denne prosessen ukontrollert. Og et av biproduktene i denne prosessen er karbondioksid, derfor boblene.
Nå sørger man for å tilføre bakterier som starter prosessen på en kontrollert måte. Enzymene omdanner den skarpe syren til en rundere, men fremdeles frisk smaksopplevelse.
Det var dette Michel og gutta jobbet med.
