Miljøvern dukket opp som en et viktig samfunnsperspektiv rundt 1970. Vi hadde så langt vokste opp med total mangel på begrep som kildesortering, gjenvinning, sparepærer og drivhuseffekt.
Ikke for det, vi var kanskje vel så gode når det gjaldt miljøvett. Vi pantet brus- og melkeflasker - om vi ikke hentet melk i egne spann. Handleposer i plast fantes ikke. Vi brukte vesker og handlenett. Skulle vi ha smågodt fikk vi det ikke i plast men papirkremmerhus. Vi sparte på strømmen for å unngå dyrt overforbruk, med strømmåler på kjøkkenet. Vi hadde papirinnsamlig.
Så var vi alle medlemmer av Dyrebeskyttelse må vite.
Et av de første miljøtiltakene som fikk betydelig presse i Norge var «Den siste alke». Det var kunstneren Marius Heyerdahl som hadde bygget om en campingvogn til en svart oljetilsølt alke. Bakgrunnen var at man hadde oppdaget områder i Nordsjøen som var helt dødt som følge av kjemiske fabrikker som dumpet gifttønner i havet. Hans plan var å reise rundt i Europa med denne installasjonen og protestere mot forurensingen. Marius hadde fått finansiert prosjektet, og hadde engasjert fotograf og regissør Jan Horne. Han manglet bare en lydmann.
Våren 71 hadde jeg jobbet i Fjernsynsteateret som inspisient. Etter det hadde jeg ingen ny kontrakt og måtte finne på noe å gjøre. Sammen med en annen inspisient, Jon Hagen, planla vi å produsere litt i det små for NRK. Det første vi gjorde, var en serie om badevett for Barne og undomsavdelingen og noen reportasjer on utrykningspolitiet . Jon kjøpte seg et 16 mm kamera og jeg en båndopptager. En Nagra var for dyr , så det ble en Tandberg modell 11. Den enste portable opptager de laget. Det var en dyr investering, og jeg er usikker på om det ble noe overskudd før vi la ned hele prosjektet. Men før vi gjorde det, hadde Jon fått nyss om et prosjekt som trengte en lydmann, og slik ble jeg altså del av denne hippiegjengen på tre som reiste rundt i Europa og demonstrerte og laget film om det hele. I en tre ukes tid bodde vi delvis i alka/campingvogna, eller hos meddemonstranter som Marius hadde organisert på vår vei. Vi fikk god presse, ble jaget av politi og advokater, og hadde enda til alka i studio på NTV News i London.
Under denne turneen besøkte vi redaksjonen i det nystartede tidsskriftet The Ecologist i England. Da gikk det for første gang opp for meg at vi sto overfor en mye større og sammensatt utfordring en noen døde alker i Nordsjøen. Noen år senere skulle jeg lage fjernsynsserien som introduserte økologibegrepet i Norge, Det stor samspillet.
Prosjektet om Den siste alke fikk en heller lunken mottagelse. Vi ble vel sett på som litt smårare.
Marius tok noen år senere livet sitt etter å ha dumpet mye av kunsten sin i sjøen. Sønnen, Hauk Heyerdahl, fikk for noen år siden organisert en leteaksjon etter farens kunst. Den ble funnet rett under Oddernesbroa i Kristiansand. Og hvem finansierte letingen etter Marius sin kunst, hvem andre enn vår nye oljefondsjef Nicolai Tangen.
I den forbindelse ble det ny interesse for alke-prosjektet, og NRK laget bland annet en radiodokumentar hvor jeg var med.
https://radio.nrk.no/podkast/radiodokumentaren/sesong/siste/l_ab6575b6-55f0-4c78-a575-b655f05c7864
Fjernsynsprogrammet vi laget finnes på YouTube delt opp i flere episoder.