Her har vi laget oss et lite regirom i slummen.
Jeg er nå halvveis i oppholdet her i Nairobi. Etter den første uken med stort sett forberedelser, har vi nå hatt en uke med opptak. Lange dager. Ofte opp mot 12 timer. Kanskje litt i overkant for en 73 åring…. vi får se.
Hvis du som regissør er godt forberedt, er det ikke mye man trenger å si under opptak. Om du har gjort skuespillerne godt kjent med rollen sin, vil de gjerne selv finne de riktige uttrykkene. I så måte er de to unge som spiller Miriam og Sam helt fantastiske. Jeg pleier å la skuespillerne gjøre et første opptak uten særlig instruksjon, så kan jeg heller stramme inn, endre, eller forsterke uttrykket om det trengs. Ikke sjelden leverer Sam på første opptak så vi neste får frysninger.
Det er som sagt ikke så mye man trenger å si under opptak, men noe er det, noe som bare regissøren skal si. Det er action for at skuespillerne skal starte handlingen, cut når opptaket skal stanse, og wrap (pakke sammen) som betyr: slutt for dagen, eller hele opptaksperioden.
Her ville crewet at jeg skulle bruke et lokalt utrykk for nettopp dette: Toinoke, som betyr La oss gå. Ikke swahili, men kikuiu. Det er språket til de fleste i Kenya og i slummen hvor vi jobber.
Av Kenyas nesten 50 millioner innbyggere, regner man med at 28% er kikuiu. De nest største språkgruppene er uhya og luo, begge på rundt 12%. Massaiene utgjør under 3 prosent. Det er ikke lett å se forskjell. Noen navn viser etnisitet, men når jeg spør hvordan man kan se hvor man hører til, sier de bare: Vi bare vet det.
Hurumu, slumlandsbyen vi filmer i, ligger i en bakke, så det blir mye opp og ned tråkking. Jeg stresset en stund på hvorfor jeg så lett ble andpusten. Var jeg i så dårlig form? Så kom jeg på at det naturligvis hadde med høyden å gjøre. Nairobi ligger på litt over 1700moh. Det er høyt for meg.
Første gang jeg merket problemet var på 80tallet da jeg skulle lage en reportasje sammen med Egil Stray Nordberg for NRK om misjonæren Liv Haug i Perenedalen i Peru. Der var hun både bistandsarbeider og ordfører. For å komme til Perene måtte vi med bil fra Lima over Andesfjellene. Det høyeste punktet på veien lå på over 5 000 meter. Da svartnet det. Jeg kom meg ikke før jeg var vel nede i dalen. Jeg hadde fått høydesyke. På vei tilbake ga misjonæren meg kokablader å tygge på. Det hjalp, men var ingen god løsning for fremtiden.
Tilbake i Lillesand hadde min fastlege Gudmund Woie nettopp hørt om at man kunne bruke en medisin som egentlig var for trykk i øyet, Diamox, mener jeg det heter. Så når jeg senere har visst at jeg skal oppholde meg høyere enn 2 700m, er det en god løsning. Det er nemlig grensen får når jeg blir ordentlig dårlig. Nairobi ligger altså langt under det, så litt kortpustet får jeg tåle.