Foto: Mittet & Co A.S., Oslo Museum. Vi så på Lambertseter senter som boformen for framtiden.
Da jeg var student, bodde jeg og en kamerat i en liten ettroms leilighet i Skiferveien på Lambertseter. OBOS leiligheten hadde jeg skaffet meg på framleie fra en tante som hadde flyttet til sentrum. Lambertseter var en ny og moderne bydel med alt man trengte av tilbud i Lambertseter senteret: Jens Evensen supermarked, bibliotek, kino, kafe, spesialbutikker, T-bane og restaurant.
For å komme til Blindern tok man den nyåpna T-Banen fra Lambertseter til endestasjonen Jernbanetorget. Der gikk jeg over på Ullevål-Hageby-trikken som hadde en vendesløyfe utenfor Ullevål Kino med kort avstand ned til Universitet.
Med studielån, borteboerstipend og litt sommerjobb hadde studentene det greit, følte vi. Vi hadde god tid. Noen hadde så god tid at de stort sett gikk rundt i tog og demonstrerte.
Jeg husker en gang jeg hadde hentet studielånet. Da gikk jeg og kjøpte en Tandberg Sølvsuper med høyttalere. Men ikke nok med det. Den nyankomne velstand måtte også feires med en middag. Det skjedde ikke ofte, men av og til syntes vi det var helt greit å unne oss en middag på en av Oslos restauranter. Det var ikke flere enn at vi kunne navnet på de fleste.
Foto: Atelier Rude, Oslo Museum
Denne gangen valgte jeg og min studiekamerat restauranten ved Lambertseter kino, Symra. Den het vel sikkert Restaurant Lambertseter eller noe sånt. Jeg husker ikke hovedretten, men desserten husker jeg. Den bestilte jeg alltid om den var på menyen. Så det ble to Flensburger og to glass portvin Fin Gammel. Å bruke penger på god mat og drikke har jeg aldri angret på.
Det er rart å tenke på. Ser vi tilbake på tiden som barn og unge, forbinder vel de fleste den med enkel mat og enkle drikkevaner. Sunne og næringsrike måltider var det viktigste. Fråtsing var jo regnet som en av de syv dødssynder.
Likevel brukte norske husholdninger den gang mye mer av det de tjente på mat. I 1980 brukte norske husholdninger 1/5 del (20%) av alt de tjente på matvarer, i år 2000 brukte vi 15% på mat og i 2017 bare 11%. At vi har fått større disponibel inntekt forklarer ikke alt.
Mens vi fra år 2000 til 2017 brukte 17% mer på å kjøpe mat, brukte vi 160% mer på sko og klær. Da lurer jeg på hvorfor mediene fokuserer så ensidig på å sammenligne priser framfor kvalitet på mat.
Godt hjulpet av VG’s prisbørs piskes de store kjedene til å levere stadig lavere priser. I april skilte det bare 0,6% mellom de to billigste kjedene. Dette blir presentert med krigstyper på forsiden.
Blant våre gjester på Casa Karen var en som satt i ledelsen for Norgesgruppen. Han fortalte at pressens prisbarometre, selv om skillene mellom de ulike butikkjedene ofte er minimal, gir umiddelbar effekt på omsetningen. Derfor må de ta disse børsene på alvor.
Resultatet er at kjedene igjen må presse produsentene på pris, til leverandørene til slutt må gi opp. Eller slår seg sammen, eller blir oppkjøpt av utenlandske selskap som i neste omgang flytter det hele utenlands. Dette for stadig å kunne tilfredsstille norske matbørser og konsumenter, slik at de kan bruke enda mindre av sin inntekt på matvarer. Slik at de kan bruke enda mer på sko og klær, som stort sett produseres i utlandet. Slik har over tid mye av arbeidsplassene i produksjonen av mat, og for så vidt også sko og klær, forsvunnet ut av Norge.
Denne våren har aviser og andre medier vist et forbilledlig ansvar for å bevisstgjøre oss og våre handlinger i forbindelse med pandemien. Hvorfor er de ikke like opptatt av støtte norske arbeidsplasser? Kan det være fordi det ikke selger like bra?
Pandemien har også andre svakhetene ved globaliseringen. Det er ikke nødvendigvis slik at vi alltid kan klare oss om vi bare har penger. Vi kan ikke stadig produsere mindre mat, eller annet vi trenger, i den tro at noen helt sikkert vil selge til oss, når vi trenger det.
Så jeg har egentlig ikke noen dårlig samvittighet for å ha brukt noe av studielånet på restaurantbesøk på Lambertseter.
Flensburger og eggelikør
Flensburger var en gjenganger på norske restauranter på 60, 70 tallet. Nå er det ikke mange som kjenner til denne desserten. Jeg aner ikke hva navnet kommer av. og om den har noen sammenheng med den tyske byen Flensburg. Jeg har spurte både dansker og tyskere, men det er helt ukjent for dem. Uansett er den usannsynlig god og blir alltid likt når jeg servere den. Du kan selvsagt kjøpe eggelikør og hermetiske kirsebær, men best blir det om du lager det selv.
Dette trenger du
Kirsebær på rom 1 kg kirsebær 500 gr sukker 1 flaske Rom
Til eggelikør 3 dl matfløte 150 gr sukker Frø fra en halv vaniljestang 2 dl Cointreau eller noe annet sterkt
Serveres med Vaniljeis Kremfløte Mandelflak
Dette gjør du
Kirsebær på rom
Rom er et godt konserveringsmiddel for frukt å bær. I en stor krukke med rom legger du bær og frukt lagvis etter hvert som de modnes. Så noen spiseskjeer sukker mellom hvert lag. Når vinteren kommer, er det bare å ta fra toppen. Med litt is eller krem smaker det fantastisk. Tyskerne kaller det Romtopf.
Men man kan også bare velge en sort, som f.eks kirsebær. Etter at det har stått en måned eller to kan man smake på bærene og sjekke om det trengs mer sukker.
Eggelikør
Pisk eggeplommer og sukker til eggedosis. Egentlig skal du så varme fløten før du blander den i eggedosisen, men jeg heller den rett i sammen med vanilje frøene og varmer det hele over en kjele med varmt vann. Rør hele tiden.
Når blandingen passerer 80 grader, vil den begynne å tykne. Hold på til den blir tykk som vaniljesaus. Den må ikke koke. Sett kjelen i vaskekummen du har fylt med kaldt vann for å avslutte oppvarmingen.
Når blandingen er avkjølt rører du inn Cointreau eller en annen brennevin og setter kaldt.
Slik monterer du det hele
I et dessertglass legger du to kuler vaniljeis.
Fra kirsebærkrukken bruker du litt av saften som du luner litt før du heller over isen. Så en skje med pisket krem. Over det en skvett eggelikør før det hele toppes med mandelflak.