Bodil på vei inn til Sykehuset i Tønsberg for første cellegiftbehandling.
4. kapittel herfra og ut. Da jeg startet bloggen for 4 år siden, synes jeg det var en fin tittel. Og den beskrev det jeg følte. Jeg hadde bak meg de siste store medieprosjektene. Nå var det tid for å gå inn for landing. Et roligere liv med hjemmerestaurant noen kvelder i året og noen siste år som medarrangør i Festivalen i Italia. Så får jeg en telefon som endrer alt. Konstanse Raen lurer på om jeg er klar for nye produksjoner i Afrika. Og litt senere forespørsel fra Døves Media om nye produksjoner for NRK Super. Som i en hvirvelvind er jeg tilbake. Det synes som om 4. kapittel hadde vært tittel god nok. Tilførselen .. herfra og ut. syntes plutselig uendelig fjernt. Men… som mitt barnebarn ville sagt, når hun ikke riktig vet hvordan hun skal fortsette.
Det begynte så uskyldig. Bodil var hos fastlegen for årlig helsekontroll. Om legen kunne sjekke en endring hun hadde følt i det ene brystet.
«Hmm. En liten kul her du bør sjekke for sikkerhet skyld. Jeg skriver en rekvisisjon på mammografi.»
Sikkert godartet, tenkte vi. Jeg var dratt til Afrika. Det var tredje opptaksdag. Det hadde startet med opptøyer i Nairobi senter. Brann i parlamentet. Hva ville skje? Ville vi kunne fullføre opptakene? Forresten, var det ikke i dag Bodil skulle… Jeg sendte av gårde en melding..
Så kom altså ordet kreft inn i våre liv også. Vi klynget oss til den foreløpige vurderingen om at man hadde kommet tidlig og at svulsten var liten. Men usikkerheten var der og kjempet om oppmerksomhet til prosjektet jeg var midt inne i.
Få dager etter returen til Norge var Bodil på MR og få dager etter det, en første samtale med lege og spesialsykepleier. De kunne bekrefte at svulsten var beskjeden og uten spredning. Det var positivt. Men så var det kreft typen, HER2. En aggressiv variant som utgjør 13% av brystkreft-tilfellene i Norge. Derfor ville de legge et grundig løp for å sikre seg mot fremtidige oppblomstringer. Få dager senere skulle Bodil starte med to typer cellegift, 4 ganger med tre ukers mellomrom. I tillegg et antistoff som er spesielt utviklet for HER2 kreft. Deretter en ny type cellegift ukentlig fram til at svulsten skal fjernes rundt nyttår. Deretter trolig stråling og ny cellegiftkur ut over våren.
Det var ikke dette vi hadde håpet på når det var snakk om liten svulst uten spredning.
«Dere ser ut til å ta dette greit» sier legen.
Hva hadde de ventet? At vi skulle bryte sammen?
For mange år siden laget jeg en undervisningsserie om språk og besøkte en gammel misjonær, Nordbustad i Tanzania som skulle oversette Bibelen til et lite stammespråk. Men først måtte hun lage et skriftspråk. Så måtte hun finne ord som kunne brukes i oversettelsen av Bibelen. Frelse er jo et sentralt begrep i Bibelen. I den norske oversettelsen hadde man brukt det gammelnorske ordet frihals som betyr at man blir fri for lenker slavene eller fangene hadde rundt halsen. Det ordet i stammespråket Norbustad valgt å bruke for begrepet frelse betyde Nå har de funnet hva du feiler, så nå kan behandlingen starte. Ja, det var noe sånt vi reagerte.
Cellegift på vei inn i kroppen.
Det ville ta tid, mye lenger enn hva vi hadde håpet. Behandlingen med bivirkninger kunne bli krevende. Men vi hadde fått et bilde av dagene fremover, prognoser og en følelse av et behandlingsapparat som ville ta vare på oss.
«Hadde regnet med? Nei, vi hadde vel håpet på noe enklere. Likevel, nå vet vi hva det handler om, og det er da noe. Jeg tror vi feirer det med et glass vin i kveld»
Legen blunket «Ja, det er skal dere. Dette kommer til å gå bra.»
Mandag er Bodil klar for neste omgang cellegift.