Norrøna kafe lå i annen etasje i en av gårdene ved Ibsenparken i Skien. Foto: Google street view.
Man spiste hjemme. Gjorde man ikke det, spiste man hos familie eller venner. Reiste man med bil, hadde man med nistekurv, kaffe på termos, campingstoler og campingbord.
Men en sjelden gang, som når man på Nordagutu jernbanestasjon skulle skifte tog fra Sørlandsbanen til Bratsbergbanen mot Skien, da hendte det at man spiste ute, - på en kafe eller kafeteria. På en kafe ble man servert, mens man hentet maten selv på en kafeteria. På Nordagutu kjøpte man gjerne en kaffe og vaffel, mens de gamle fisket opp en skive eller to fra håndvesken. Det var for ekstravagant å kjøpe smørbrød – og helt unødvendig.
Selv om mormor var en ekspert til å holde kostnaden ved slike kafebesøk nede ved hjelp av medbrakt mat, var hun ikke helt prinsippfast. Noen få ganger hadde jeg gleden av å bli tatt med på Norønna Kafe i Skien, bare steinkast fra hvor de bodde. Så det var slett ikke et nødvendig måltid.
En kafe var en stor opplevelse for en 10 åring. Her fikk jeg smørbrød med italiensk salat rullet inn i kokt skinke og varm sjokolade med krem. Hvorfor mine besteforeldre av og til brøt med sine prinsipper, kan man lure på. Måltidet hadde nok en annen sosial og bekreftende hensikt. Man var av dem som kunne unne seg et kafebesøk nå og da. Mormor gikk ikke på kafe alene, det var alltid sammen med en venninne eller to. Og jeg var heldig som av og til fikk være med.
Det ble en av mine første gastronomisk opplevelser som barn.
Poenget er at et kafe- eller restaurantbesøk kan ha andre funksjoner enn å sørge for livsopphold.
Mange år senere, på 70 tallet, hadde vi som nygift par skaffet oss en leilighet rett ved det gamle Rikshospitalet. Det var bare 10 minutter å spasere til ned Spikersuppa. Men hvor ofte var vi nede i sentrum? Sjeldent. Vi tenkte i hvert fall ikke at vi mistet noe ved å forlate denne nærheten til sentrumslivet da vi i første omgang flyttet til atriumhus på Ammerud, og senere ut til rekkehus i Røyken. Skulle vi etablere en familie med flere enn oss to, trengte vi et oppvekstmiljø som var bedre enn en leilighet i en bygård. Når vi en sjelden gang skulle på kino, på konsert, teater, galleri eller restaurant, brydde vi oss ikke om den ekstra reiseveien. Sånn tenkte vi da.
Og vi var ikke de eneste. Det var en hel gjeng med NRK folk som på 70 tallet flyttet til Røyken på den tiden: programledere, produsenter og teknikere. Yrkesgrupper som i dag ikke kan tenke seg et liv uten daglige besøk på caféen eller uterestauranten.
Mange har lurt på hva som er årsaken til den galopperende prisvekst på boliger i hovedstaden. At det er vanskelig for unge mennesker og komme inn på boligmarkedet. Man peker på at det bygges for lite, og at vi har for lav lånerente. Det kan nok være en rekke årsaker til problemet, men det spørs om ikke dette med de endrede utelivsvanene er en del av årsaken. De unge, som for øvrig er single mye lenger og dermed utgjør en stadig større gruppe, har utelivssteder i nærheten av boligen som en nødvendig del av hverdagen. Denne gruppen har problemer med å se for seg et singelliv uten nærheten til Oslo sentrum. Og dermed blir presset på Oslo sentrum fortsatt være stort.
Det skjedde noe da kafe ble skrevet som café.