Youngstorget FOTO Vidar Ruud (CC BY-NC-ND 4.0)
Tenk deg at du med et kamera skal beskrive en skoleklasse som kjeder seg. Du plasserer kameraet og zoomer ut så det får med hele klassen. Hvor lenge tror du at du må se dette billedutsnittet før du skjønner at de kjeder seg. Kanskje flere minutter. Tenk deg så at du zoomer inn på hånden til en av elevene som trommer sakte på pulten med fingrene. Det vil gå noen sekunder. Og du skjønner at noen kjeder seg.
Under kurset i regi fikk vi se et opptak av en demonstrasjon på Youngstorget. Først et totalbilde, så fikk vi se et annen utsnitt fra det samme kamera, fra den samme posisjonen, men zoomet inn. Her ser vi 5 – 6 demonstranter i klammeri med politi. Så ble vi spurt hvilke av utsnittene vi trodde ble brukt i Dagsrevyen.
Selvsagt det siste. Man forsto det problematiske, men aksepterte nærbilde som fjernsynets natur. I utgangspunktet var fjernsynsskjermen 17 tommer i diagonalen, eller ca 40 cm i bredden. Det var som å se på VG i liggende format på tre maters avstand. Med billedoppløsningen under fjernsynets barndom ble et totalbilde gjerne bare en grøt.
På 70 tallet var forskjellen mellom fjernsyn og kinofilm enorm. På kinolerretet ga de store oversiktsbildene et hav av informasjon. Øyet kunne oppfatte både detaljer og den store oversikten. Den vandringen man selv kunne velge over kinolerretet, måtte fjernsynskameraet gjøre for deg.
Det handlet ikke bare om billedutsnitt, men også hvilken del av historien som ble fortalt. Den totale historien var ofte for stor, for omfattende og for kjedelig. Utfordringen var å finne de små historieelementene som til sammen ga seeren en tilfredsstillende helhet. En helhet vi skapte. Jeg har tidligere fortalt om dramaturgi som læren om hvordan fengsle et publikum. Stikkordene var nærbilder og konflikter. Tenk på eksemplet fra Youngstorget. Her hadde fotografen valgt både et nærbilde og en konflikt som neppe representerte helheten, men ble valgt fordi det var dette vi hadde lært å gjøre.
På 90-tallet hadde jeg regi på en rekke påskeprogram i TV2. Det var Egil Svartdal som var programleder, og opptakene skulle skje i Israel. Det var en stressende opplevelse med for mange opptak og for mange utfordringer på for kort tid før det skulle sendes. Vi kom i land.
Et av programmene handlet om en liten menighet som besto av kristne palestinere og jøder. (Jødene kalte seg forresten ikke kristne. Det var for belastende overfor andre jøder. I stedet omtalte de seg som messianske jøder.) Menigheten besto av unge familier der foreldrene kunne være i kamp på hver sin side i konflikten. Ikke fordi de ønsket det, men fordi de hadde blitt innkalt. De respekterte og aksepterte likevel hverandre.
Noe av det de var opptatt av, var hvorfor media ikke var interessert i deres og andres fredsarbeid. Hvorfor var det de mest ytterliggående på hver side som fikk medieoppmerksomheten? Og hva ville skje om de i midten, fredsbevegelsen, ikke ble synlig?
Vi vet hva som har skjedd? På begynnelsen av 2000 tallet døde mye av fredsbevegelsen i Israel ut. Var det mediene og dramaturgiens skyld? Ikke bare. Men medienes jakt etter nærbilder og konflikter for å fengsle sitt publikum er neppe noe stort bidrag i fredsarbeidet.