Perioden som inspisient ga meg også mulighet til bli kjent med vår alles Ingrid Espelid. Med min interesse for mat, hadde de intet problem med å la meg få inspisientjobben på Fjernsynskjøkkenet, der Are Fiva var producer. Ingrid var en som tok jobben veldig alvorlig. Før hun gikk i studio, hadde hun hjemme kjørt igjennom det hun skulle utallige ganger. Og råvarer, det var det alltid en mengde av .. for sikkerhets skyld. Et av programmene jeg husker godt, var programmet om steking av biff. Her var den danske kjøkkensjefen Hans Jebsen igjen på besøk. Han kom med en bakk med indrefilet.. for sikkerhets skyld. (De brukte bare et par i programmet).
Jebsen brukte stekegaffel, det gjord de proffe. Så jeg kjøpte en. Senere byttet kokkene ut gaffelen med stekepinsetten, da byttet jeg også gaffelen med pinsetten.
Det var i dette programmet Jebsen introduserte hvordan man skulle kjenne på biffen for å undersøke om den er riktig stekt.
Legger man tommelen løst, slik, kjennes det som når biffen er rå inni.
Legger du tommelen mot ringfinger, kjennes det som når biffen er medium.
Legger du tommelen helt over, er biffen gjennomstekt.
Lys-Olsen var fast lysmester under Fjernsynskjøkkenet. Når opptaket var godkjent, pleide han slå av alt lys i studio, og så stormet han ned og bort til Ingrid for å sikre seg restene. Denne gangen var der mer enn nok med indrefilet. Selv fikk jeg nesten to hele indrefileter med meg hjem.
Senere, da jeg ble producer i Opplysningsavdelingen, fikk jeg oppleve andre sider ved Ingrid. Det var ikke bare matlaging som lå henne på hjertet. Hun var levende interessert i hele spekteret av programmer avdelingen produserte, og hadde til dels sterke meninger om både det ene og det andre.
Vi skriver sommeren 1970, og jeg har fått jobb som inspisient i NRK Fjernsynet. Oppgaven som bartender på NRKs sommerfest og en ukes opplæring er unnagjort. Som inspisient (nå heter det innspillingsleder) hadde du ansvar for gjennomføring av prøver og opptak i studio på vegne av producer som satt oppe i kontrollrommet.
Et av de første programmene jeg hadde, var Åpen post. Programlederne som huskes best er Kjell Arnljot Wig og Per Øyvind Heradstveit. Men Franz Saksvik var Wiigs medprogramleder sommeren 1970. Jeg husker godt den første sendingen. Knut Midtun var producer og det hele foregikk i studio A i den gamle fjernsynsfløyen. Temaet husker jeg ikke, men AKP ml’erne Øgrim/Allern var deltagere, og jeg skulle vise dem ned i sminken som var flyttet over i det nye fjernsynshuset.
Men det var noe jeg ikke hadde fått med meg. Sminken lå i etasjen under studiegulvet. Det var bare å ta heisen fra studiogulvet ned en etasje. Heisen var opptatt, så jeg tenkte: Da tar vi trappen. Det var bare det at trappen gikk forbi en etasje og Allern/Øgrim/Mørland befant seg i stedet i en dunkel opplyst kjeller.
Jeg så et øyeblikk en viss usikkerhet i øynene på mine medvandrere. Herrene som så for seg en væpnet revolusjon i Norge, kan muligens ha lurt på om det var en kontrarevolusjonær bortføring på gang. Litt forvirret selv, men vi kom oss opp trappen igjen og ned med heisen til sminken. At jeg fikk dem ferdig sminket tilbake i studio, kan bevises. Du kan se programmet her.
Åpen post var det første virkelige debattprogram i Norge. Det hadde mange seere, men også mange kritikere. Man mente den fungerte som en domstol med en arrogant overdommer i kraft av Kjell Arnljot Wig. De kunne innkalle hvem de ville, direktører, ministre, … de hadde bare å stille. Temperaturen var høy. Jo mer støy, desto mer likte Wig seg.
Men til slutt gikk han for langt. Året etter, i 1971, gikk han til angrep på selve Stortinget. Da tok Hans Jacob Ustvedt, overlegen som var blitt kringskastingssjef, affære. Dagen etter ble Åpen post tatt av plakaten. Kjell Arnljot Wig forsøkte seg senere med et par programkonsept, men uten suksess. Da jeg noen år senere kom til Opplysningsavdelingen, var han fremdeles ansatt, men jobbet nå med arkivoppgaver.
En litt trist skjebne. Fra å være Norges «Overrettsdommer» var han blitt redusert til en anonym kontorassistent. Det slo oss at media er en utakknemlig herre. Det var ikke tvil om at hans arbeid hadde gitt NRK suksess og enorme seertall, men for å oppnå det hadde media gjort ham til den han ble. Slik forsvant han ut i skyggen. Til det siste arrogant, og med et blikk litt ovenfra og ned på oss nykommere.
Slik sett gikk det helt annerledes med Per Øyvind Heradstveit. Han ble også kritisert for å være hard og til dels usaklig i sine personangrep, men han tok seg inn. Mange av oss som senere jobbet med ham, opplevde at han endret karakter og ble en mykere person. Jeg produserte flere av programmene han hadde om psykiatri med Nils Retterstøl. Da var han blitt helt en helt annen og veldig likandes.
Fremdeles var det bare en radiokanal og en fjernsynskanal. Hva Heradstveit og Wiig hatt tatt opp i sendingen ble samtaleemne på så godt som alle norske arbeidsplasser og rundt middagsbordet dagen etter. Men det var flere som satte sitt preg på fjernsynsnorge, ikke minst Ingrid Espelid.
Ingrid Espelid steker biff.
Perioden som inspisient ga meg også mulighet til bli kjent med vår alles Ingrid Espelid. Med min interesse for mat, hadde de intet problem med å la meg få inspisientjobben på Fjernsynskjøkkenet, der Are Fiva var producer. Ingrid var en som tok jobben veldig alvorlig. Før hun gikk i studio, hadde hun hjemme kjørt igjennom det hun skulle utallige ganger. Og råvarer, det var det alltid en mengde av .. for sikkerhets skyld. Et av programmene jeg husker godt, var programmet om steking av biff. Her var den danske kjøkkensjefen Hans Jebsen igjen på besøk. Han kom med en hel bakk med okse indrefileter.. for sikkerhets skyld. (De brukte bare et par i programmet).
Jebsen brukte stekegaffel, det gjord de proffe. Så jeg kjøpte en. Senere byttet kokkene ut gaffelen med stekepinsetten, da byttet jeg også gaffelen med pinsetten.
Det var i dette programmet Jebsen introduserte hvordan man skulle kjenne på biffen for å undersøke om den er riktig stekt.
Legger man tommelen løst, slik, kjennes det som når biffen er rå inni.
Legger du tommelen mot ringfinger, kjennes det som når biffen er medium.
Legger du tommelen helt over, er biffen gjennomstekt.
Lys-Olsen var fast lysmester under Fjernsynskjøkkenet. Når opptaket var godkjent, pleide han slå av alt lys i studio, og så stormet han ned og bort til Ingrid for å sikre seg restene. Denne gangen var der mer enn nok med indrefilet. Selv fikk jeg nesten to hele indrefileter med meg hjem.
Senere, da jeg ble producer i Opplysningsavdelingen, fikk jeg oppleve andre sider ved Ingrid. Det var ikke bare matlaging som lå henne på hjertet. Hun var levende interessert i hele spekteret av programmer avdelingen produserte, og hadde til dels sterke meninger om både det ene og det andre.
