Dvergsnestangen. Foto: Kristiansand Folkehøyskole
Det må ha vært en av de første dagene på folkeskolen. Hele klassen skulle svare på hva de skulle bli. Blant guttene var det enten politi, bussjåfør eller brannmann. Siden jeg ikke hadde tenkt så mye over det tidligere, valgt jeg det de fleste valgte, nemlig brannmann. Hverken jeg eller resten av klassen hadde noen mulighet til å se for seg en jobb som fjernsynsprodusent.
12 år senere, mot slutten av videregående, kjente jeg stadig ingen som jobbet i media, bortsett fra en norsklærer som var gift med en avisredaktør.
5 år etter det var jeg engasjert som fjernsynsprodusent i NRK, og hadde min første produksjon på lufta. På den tiden var miljøet lite. Jeg tror bestemt jeg kjente navnet på alle som drev med fjernsynsregi på den tiden. I hvert fall de som holdt til i Oslo.
10 år senere, i 1983 var situasjonen en helt annen. Fram til da hadde NRK stått for det meste av opplæringen av fjernsynsmedarbeidere. Nå foregikk stadig mer av utdannelsen på utsiden av NRK, med Volda og Gjøviks som foregangssteder. Etter hvert kom også Gimlekollen i Kristiansand på banen.
I 1983 hadde jeg begynt som undervisningsleder i IMMI i Kristiansand. I tillegg til medieopplæring i utviklingsland, skulle jeg også utvikle undervisningstilbud i Norge. Mens de nevnte undervisningsstedene rettet seg mot ungdom under utdanning, så vi behovet for opplæring av folk som hadde jobb, men trengte påfyll om de nye mediene.
Vi laget et løp med en rekke ukeskurs på Dvergsnestangen utenfor Kristiansand. Det var kurs i Foto for fjernsyn, Redigering, Lyd, Manusarbeid, Flerkameraproduksjon, for å nevne noen av temaene. Lærerne hentet jeg i NRK. På den tiden var det ikke ofte de fikk tilbud om betalte jobber på utsiden av NRK, så det var ikke vanskelig å holde en høy standard. Deltagerne på kursene var en salig blanding av avisjournalister, pressefotografer, misjonærer, reklamefolk og lærere.
Jeg fungerte også denne perioden som gjestelærer/foreleser ved distriktshøyskolen i Volda, Gimlekollen Mediehøyskole, og etter hvert Danvik Mediehøyskole.
Jeg opplever nå og da å treffe på deltakere jeg har hatt på kurs fra denne tiden. Ja enda til elever av de jeg underviste for nesten 40 år siden.
Som undervisningsleder i IMMI fikk jeg flere spennende år i en av de viktigste brytningsårene i norsk mediebransje. Men jeg savnet å være i produksjon og gradvis begynte jeg å produsere igjen. Jeg startet med to produksjoner som skulle føre meg til svært ulike steder og med svært ulike tema.
Det første var en reklamefilm for Hydralift i Kristiansand. De laget boreutstyr, og sammen med en fotograf dro jeg med helikopter til letteplattformen Ross Isle i Nordsjøen. Det var en liten innretning sammenlignet med de stor produksjonsplattformene som Ekofisk. Her var det helikoptertransport i høyden et par ganger i uka. Planen var å gjøre opptakene ferdig på et par dager, noe som skulle passe med returflygning til land umiddelbart etter. Så skjedde det at en av borekronene satt seg fast, og opptaket av nettopp borekrona som kom opp av røret måtte vent en halv dag. Det ble et flott bilde: boret som steg opp …. med helikopteret lettende i bakgrunnen. Helikopteret vi skulle være med. Så var det bare å vente på neste transport, 6 dager senere. Godt de hadde et lager av gamle filmer på VHS.
Logistikkutfordringer ble det også for den neste filmen. Den var for Kirkens Nødhjelp og handlet om et øyesykehus i Nepal. I 80 årene fikk prosjekter for frivillige bistandsorganisasjoner automatisk oppgradering til Business på KLM. Med et ønske om ikke å skille oss ut blant de andre passasjerene, bestemte vi tre i reisefølge oss for å stille i passende antrekk; mørk dress og frakk. I Katmandu viste det seg at ingen av de 12 kolliene med bagasje hadde kommet fram. Vi bestemte at fotografen skulle bli igjen i påvente på bagasjen, mens Thor fra Kirkens Nødhjelp og jeg skulle reise videre med småfly til sykehuset for å starte planleggingen – i dress og frakk. Det skulle gå flere dager før bagasjen kom, og ennå noen dager før fotografen fikk plass på nytt lokalfly. I mellomtiden bodde vi i en hytte med to sengebrisker uten sengetøy – i dress og frakk. Etter et par dager tittet Thor bort på meg der jeg lå med en nå svert krøllede frakken rundt meg for å holde den kjølige natteluften ute og utbrøt … Mørland, nå ser du rimelig tilsjasket ut.
