Danmark, nå kommer vi. Foto Adobe Stock
Som min egen arbeidsgiver, og uten fast arbeidstid, har jeg aldri helt følt på dette; å gå ut av arbeidslivet. Det har alltid være et eller annen prosjekt der framme, som gjør at man aldri helt har følt seg som pensjonist. Det eneste som skjedde da jeg passerte 67 år, var at jeg kunne reise på honnørbillett. Samme dag som jeg fylte 67, skulle jeg ta toget til Ål. Jeg kjøpte billett. Etter reglene hadde Bodil også kjøpt honnørbillett, som ledsager! Jeg satt klar med sertifikat som aldersbevis, men tror du konduktøren spurte etter det? Ingenting hadde gledet meg mere enn «Dette er honnørbillett? Du er da ikke så gammel?» Men han så knapt på meg.
Det er nesten for ille, men vi dobbeltvaksinerte er blitt en overklasse som nå kan gjøre noe de fleste i Norge ennå ikke kan unne seg. Som f.eks å dra utenlands uten å risikere karantene ved returen. Fremdeles frarådes utenlandsturer, men etter snart halvannet år, er lysten til å trosse myndighetene overhengende. Så i morgen dra vi på en ukes tur til Danmark, for blant annet å delta i et bryllup. En god nok grunn for utenlandstur, synes nå jeg.
Dette året har jeg virkelig følt på det å være pensjonist, utover det med rabatterte billetter. Planlagte middager her på Villa Karen har vi måttet avlyse, en etter en.
Derfor føler vi, når det nå går mot gjenåpning av samfunnet, som overlege i FHI, Preben Aavitsland: Det var den pandemien. Ikke fordi faren helt er over, men fordi vi nå endelig kan begynne å planlegge fremover.
Det er nå snart et år siden jeg startet bloggen. Denne pludringen rundt et levd liv, hvor jeg kan dele minner og interesser som kanskje interesserer flere enn meg. Ville det være nok å skrive om?
Preteritum perfektum
Vi kalte tidligere denne bøyningen av verbet pluskvamperfektum. Det stemmer mer med opphavet som er det latinske: Plūs quam perfectum som betyr «mer enn fullført».
For mange er det dette man forbinder med pensjonisttilværelsen. Dette at det meste er noe man hadde opplevd, og det er i seg selv en spennende reise. Både i livet og i bloggen. Å prøve å huske hva som skjedde og så få skrevet det ned. Minner som gjerne fører til at andre minner dukker opp. Minner som kan ha vært fraværende i mange tiår.
Litt trist om det bare hadde vært dette, at bloggen bare hadde handlet om kapittel 1 til 3. Derfor er kanskje det viktigste Kapittel 4 herfra og ut. PRESENS vil alltid være den viktigste tiden av verbet.
Derfor er det så gledelig å kunne starte å reise og planlegg fremover igjen. Fremdeles med et visst forbehold, men stadig med større og større trygghet for å kunne gjennomføre prosjektene. Enten det nå er middager på Villa Karen, som allerede er så godt som fullbooket for høsten, og fiskefestivalen i Agliano i oktober, som jeg fremdeles er med å koordinerer.
Som sagt: Nå drar vi en uke til Danmark og tar derfor en liten pause i bloggen.