Vi hadde fått et tilbud på en liten vinmark ved Casa Karen. En familie i Torino hadde visstnok arvet den lille flekken. Men nå var den i familien som hadde drevet med vin død, og resten ville kvitte seg med vinrankene. Vi hadde fått tilbudet, var skeptisk, men også fasinert av å få fem vinranker rett utenfor stuevinduet. Lionello, vinbonden vi kjente, mente absolutt vi burde slå til å betale de 4 000 € som de krevde. Så vi signaliserte at vi var interessert.
Vi hørte ingen ting på en lang stund, så vi trodde noen andre hadde fått det. Men en dag ringte Mario, arkitekten/geometraen vår. Kunne vi komme på kontoret til faren, gamle Filippa som tidligere hadde vært en slags kommuneingeniør. Vi dro inn. Der satt familien som eide marken, Mario og faren. Faren tok ordet og sa at han hadde blitt enig med selgerne om en pris på 3 000€. Sånn helt uten vår viten hadde han påtatt seg rollen som vår forhandler, så det var bare å undertegne, og vi kunne gå ut av kontoret som vinprodusenter.
Det første vi gjorde, var å skaffe oss en bok om vindyrking. Første kapittel var «Før du kjøper en vinmark.» Det var kanskje i seneste laget, men vi kunne snart konstatere at vi hadde gjort et godt kjøp. For i boken sto det at den beste marken lå gjerne 2/3 deler opp i en skråning med retning mot sørøst. Og det gjorde den. Det hele handlet om temperatur. Lengst nede i skråningen er det ofte kaldere om natten enn lenger opp. Retningen mot sørvest sørger for at morgensolen raskt varmer opp jorda.
Jeg mener vi hadde kommet til mars måned, så det var bare å komme i gang. Å tenke på utstyr til selve vinproduksjonen hastet det ikke med. Nå var det viktig å få beskåret plantene før de første skuddene kom. Boken vi hadde skaffet oss fortalte at det var mange måter å gjøre dette på, så vi lot heller Lionello lære oss.
Beskjæring er noe av det viktigste man gjør i vinmarken. Her formes plantene over år. Beskjæringen kan starte så snart alle bladene har falt av. Da er det ikke mer næring de kan tilføre vinstokken. Planten er nå et villnis av store og små grener. Det meste skal bort for å sørge for noen få, men kraftige vinklaser.
I vårt område beskjæres Barbera etter et system som heter Guyot.
Allerede året før har man valgt ut en kvist som skal bli neste års «pisk» denne bøyes ned og festes til nederste tråd. Man teller opp 7 til 9 anlegg for skudd og kutter resten av pisken. Resten av grener og kvister skal bort, bortsett fra det som skal bli neste års pisk. Avfallet legger vi mellom vinrankene. Når vi var ferdig med beskjæringen, kommer Lionello med traktoren og hakket kvister og grener ned i jorda.
I overgangen april/mai kan vi se de første skuddene åpne seg, og eventyret er i gang.