Foto: Jarle Vines
Nå var ikke Sirnes verdens navle, så det var begrenset hva en 4 åring fikk oppleve. En bil var et sjeldent syn, særlig privatbiler, så det var ikke mye biltrafikk å se. Det gikk mest i busser og lastebiler. Men noe trafikalt hadde vi å være stolt av, nemlig Bakke bro. Jeg husker den vagt. Senere har jeg fått vite at det er Nordens første kjedehengebro, åpnet allerede i 1844.
Som nevnt hadde vår huseier på Sirnes giftet seg med pappas søster. Tante Ruth og onkel Aslak hadde naturlig nok behov for mer plass, så vi flyttet inn til Flekkefjord. Pastorboligen var ennå ikke bygget, så det skulle bli to mellomstasjoner før vi kunne flytte inn i pastorboligen som skulle ligge rett ved kirken.
Selv om det nå går mot skolealder, er det fremdeles begrenset hva jeg har av minner fra tiden i Flekkefjord. De brokkene jeg kommer på er følgende:
Jeg skulle hente melk på meieriet. Det gjorde man den gang med et melkespann som ble fylt opp av betjeningen. På vei hjem over torget snublet jeg og all melken rant ut. Jeg kan ennå kjenne følelsen av den første store ulykke i livet.
Det andre sterke minnet er brann, riktignok bare en pipebrann, men likevel. Vi hadde hørt brannbilen som kimte med klokken, og så stigebilen passere med brannmenn som sto på sidene av bilen. Nesten som i en gammel stumfilm. Vi løp etter og fikk bivåne røyk, brannlukt og fortvilte mennesker. Ingen ordentlig husbrann men skremmende nok.
Foto: Flekkefjord brannbilklubb. Jeg var lenge usikker på om jeg husket riktig. Hadde de en så gammeldags brannbil så sent som i 1955 -56? Jeg kontaktet Flekkefjord Brannbilklubb som fremdeles holder liv i den gamle brannbilen fra 1934! Og joda, den var i tjeneste helt til begynnelsen av 60 tallet.
Nå kommer også de første minnene om bildelmedia som senere skulle bli min karrière. Det var flanellograf på søndagskolen, og lysbilder av halvnakne mennesker på Madagaskar på basar i Frelsesarmeen. Men det som virkelig satt spor etter seg, ble vist i Metodistkirken. Det var naturfilmer i farger fra Moody Instituttet i USA som skulle vise skaperverket. Den teologiske siden fikk jeg ikke med meg. For meg var fasinasjonen knyttet til spektakulære levende bilder i farger fra over og under havoverflaten på et stort lerret, nesten som trolldom.
Men tilbake til dette med bilen. Det var fremdeles rasjonering, og du skulle ha en god grunn for å kunne kjøpe bil, særlig privatbil. En pastor-far hadde verken råd eller noen gyldig grunn til det.
Foto: Karl Ragnar Gjertsen. CC Gamle Sørlandske ved Søndeled
Min første biltur var med blomsterhandleren i Flekkefjord som skulle til blomsterutstillingen i Skien. Jeg skulle få sitte på til besteforeldrene mine som bodde der. Blomsterhandleren hadde en stor varebil som luktet bensin. Turen var lang og jeg kastet opp det meste av tiden.
Farfar i Arendal , som drev grossistfirma og forblanderi, hadde selvsagt lov til å kjøpe lastebil. Siden det var den eneste bilen de hadde, ble den også brukt for persontransport, som f.eks. turer med slekt og venner. Det fortelles at farfar aldri helt ble komfortabel med automobilen. Han tygget skrå, og da måtte han spytte fra tid til annen. Da var det viktig at bilvinduet ble sveivet opp og ned i takt med behovet. Det ble fortalt at det ikke var sjelden noen måte tørke av en spytteklyse som hadde havnet i et bilvindu i utakt.
Mens rasjonering av lastebiler ble opphevet 1952, var det først i 1960 at rasjoneringen av personbiler opphørte i Norge. I denne rasjoneringsperioden var det visstnok bare 3 % av alle som søkte som fikk kjøpe personbil. Ikke underlig at bilsalget eksploderte utover 60 årene. Kanskje burde de ventet med frislippet noen år til, slik at jernbanenettet kunne fått et litt bedre forsprang etter krigen?
Selv foretrakk jeg jernbane framfor bil, og gjør det ofte fremdeles.