Foto: Dawe collection. Pir 97 på Manhattan.
Vi skriver våren 1956 og Stavangerfjord har nettopp lagt til kai ved pir 97 på Manhattan. I den store ankomsthallen lette alle etter sin bagasje. Ved avreise hadde alle klistret på merkelapper med første bokstav i etternavnet. Så vi gikk til den delen av hallen hvor alle M’ene sto. Det er ikke så mange år siden den siste av familiens amerikakofferter med M- merket forsvant.
For en 7 åring fra Flekkefjord må det ha fortont seg temmelig overveldende. Alle menneskene, skyskraperne og ikke minst alle bilene. Det var mammas kusine og mann som kom og hentet oss. De bodde i Brooklyn. Her skulle vi bo de første dagene i det nye landet. Her skulle jeg også for første gang møte fenomenet som skulle prege store deler av livet, nemlig fjernsynsapparatet.
Dette var fire år før de første prøvesendingene for fjernsyn skulle starte i Norge. Riktig nok hadde man startet med noen testsendinger fra et provisorisk studio på Tryvann i 1954. Da var det registrert fire private apparater i Norge. Siden gikk det tregt. Vi skulle komme til å ligge etter Sverige og Danmark i mange år. Årsaken var behov for streng prioritering under gjenreisingen etter krigen. Fjernsynet ble sett på som luksus og kunne derfor vente. Det måtte være viktigere å sørge for god radiodekning over hele landet. Først i 1960 så man seg råd til å starte opp med fjernsyn for alvor, foreløpig med 4 sendinger i uka. I den første tiden var det Østlandsområdet som var dekket. Utbyggingen gikk sakte, og først i 1967 hadde hele fastlands Norge mulighet til å ta imot vår ene fjernsynskanal.
I USA hadde 3 millioner fjernsyn i 1950, så de var godt i gang da jeg møtte fenomenet i 1956. Allerede fra starten av var det finansiert gjennom reklame. Fjernsynet skulle bli en innretning som forandret mye av hvordan vi levde. Av de mer morsomme utslagene var at et vannverk i Ohio i 1954 som klaget over problematiske topper i vannforbruket hver gang det var reklamepauser på fjernsyn. Dette fordi alle seerne benyttet pausene til toalettbesøk!
Noe av det som fengslet meg mest, var cowboyserier. Særlig med Roy Rogers og hans hest Trigger i «The Roy Rogers Show». Han var både tøff cowboyhelt og countrysanger. Og så var det selvsagt Skippern. 1956 var nemlig året da man begynte å sende Popeye the Sailor (Skippern) som del av et ukentlig barneprogram. Det ble et fast innslag i livet.
Å se levende bilder i en boks, var sikkert spesielt for 7 åringen, men allikevel ikke helt ukjent, for han hadde jo sett levende bilder på filmduken. Ikke bare i Metodistkirken i Flekkefjord, men også sammen med bestefar på Festiviteten i Skien. Der så vi Per Høst vise en av sine dokumentarfilmer fra Sør Amerika. Så film var et kjent fenomen.
Nå er det omvendt. Forrige uke hadde vi med yngste barnebarn på kino for første gang. Da han kom inn i salen og så opp på det store lerretet utbrøt han. «Det der var en stor TV»
Etter et par dager bar det videre til West Orange i New Jersey, rundt en times kjøretur fra Brooklyn. Et av minnene fra kjøreturene mellom New York og West Orange, særlig når det skjedde på kvelden, var de store brannene vi passerte. De lyste opp nattehimmelen. Det var store områder med søppel fra storbyen som ble brent. Tykk og svart røyk spredte seg ofte til motorveien vi kjørte. Kanskje mitt første møte med miljøutfordringene som bare skulle bli større og større.