Filmen som fikk meg hektet på det å lage film for resten av livet. Farenheit 451 av François Truffaut
November 2021 går mot avslutning. Det ble en travlere måned enn det jeg så for meg. Måneden var satt av for høstens middager på Villa Karen. I går hadde vi siste gruppe på middag. Høstmenyen med kyllingrullade med aprikos, sandflyndre med beurre blanc, kalv indrefilet, hvit sjokolademousse med lakris og annet snadder er tilbakelagt, og jeg kan begynne å tenke ut meny for våren 2022. På toppen av middagene kom så arbeidet med det forestående Afrikaprosjektet. Selv om jeg i 2014 hadde laget en første skisse til to program, måtte de nå skrives om. Det første er sendt av gårde og neste fredag skal dette drøftes med produksjonsselskapet i Nairobi, på Zoom.
Jeg tenker vel at dette nok blir mitt siste filmprosjekt, men hva var det første?
Jeg har tidligere fortalt om Fredrikstad som siste stoppested med familien, før jeg dro til Oslo for å studere. Etter en på mange måter traurig barndom, ble Fredrikstad en opptur.
Fiolinen, som jeg stort sett bare hadde hatt vonde følelser for, ble tatt fram. Fredrikstad hadde nemlig et levende musikkliv. Mye skyltes Madsenbrødrene som utgjorde en viktig drivkraft i musikklivet. Erik Madsen var dessuten sang og musikklærer på videregående. Der drev han blant annet skoleorkesteret, som hadde jevnlige konserter i byens bibliotek. Alle som kunne traktere et instrument måtte delta. Litt motvillig ble jeg med. Det ga mange gode opplevelser.
Mange år tidligere, lenge før fjernsynet kom til Norge, hadde jeg og familien vært i USA. Fasinasjonen over fjernsyn og film hadde etter det aldri sluppet taket.
Å gå på kino var ikke bra om du tilhørte en familie i det lavkirkelige miljøet på 1960 tallet. Det sømmet seg ikke. Jeg lurte meg likevel av sted, og en av filmene som ga et uutslettelig inntrykk var Fahrenheit 451, som kom i 1966. Tittelen henspilte på flammetemperaturen for papir, og handlet om at man i framtiden ville nekte folk å lese bøker. Bøker skulle brennes. Filmen følger en brannmann som i framtiden ikke skal slukke branner, men altså brenne bøker. Så kommer han til å lese noe i en bok han skulle ødelegge, noe som endrer hele livet hans.
Den virkningen hadde også filmen på meg. Da jeg gikk ut av kinolokalet var jeg fast bestemt på at det var dette jeg ville.
Og jeg ønsket å komme i gang så raskt som mulig. Men man trengte utstyr og penger. En venn hadde et 8 mm filmkamera. Det måtte kunne brukes. Film og filmfremkalling kostet imidlertid penger, så jeg kom opp med en ide om å arrangere en nyttårsfest for skolelagene i Østfold. Noe av inngangspengene kunne så brukes til filmproduksjonen. Så kunne vi ha premiere på selveste nyttårsaften. Nyttårsfesten NÅF ble så populær at vi så oss råd til å invitere selveste gospelsanger Ruth Reese til å holde konsert som del av arrangementet, før filmpremieren.
Filmen handlet om forelskelse, drømmer, død og himmel. Egentlig en litt søtladen historie, når man nå ser tilbake. Men den fungerte, og mottagelsen var inspirerende. Det var en krevende produksjon, da det ikke var mulig å ta opp lyd sammen med filmen. Lyden måtte vi legge på siden. Under premieren ble filmen vist på en enkel 8mm filmfremviser, mens lyden ble avspilt på en Tandberg. Det var ingen automatisk synkronisering. Ofte kom lyden litt for tidlig. Da var det bare å legge hånden på lydspolene og bremse. Det ble med den ene fremvisningen.