1.mai tog i Skien på 50 tallet. De røde fanene synes jeg var skumle. Foto: Telemark museum
Å bo i Skien på slutten av 50tallet betydde at jeg var i nærheten av mine besteforeldre. Bestefar Lars var som statsansatt i NSB en del av middelklassen. Han var utdannet som jernbanetelegrafist, men hadde steget i gradene, og endte som en av toglederne på Vestfoldbanen. Han hadde som ung drømt om mer utdanning, men det var uaktuelt for en skomakersønn. Hele livet var han på jakt etter å lære noe nytt. Som godt voksen hadde han kjøpt Linguaphone kurs, en hel bunke med 78 plater, for å lære seg engelsk.
Bestefar Lars var på mange måter åpen og raus. Men noe var han ikke til å rikke på. Det var forholdet til Arbeiderpartiet og 1.mai. Da så han «rødt», bokstavelig talt. Som en stille protest malte han gjerne et gjerde eller noe annet hver 1.mai. Det smittet over på meg, og første gang jeg tilfeldigvis så et 1.mai tog med sine blodrøde faner, syntes jeg det var så skummelt at jeg frøs på ryggen.
Sånn i etterhånd er det ikke vanskelig å forstå bestefar Lars. Født i 1896 var han 18 år under revolusjon i Russland, og 32 år under Menstadslaget mellom Skien og Porsgrunn. Der hadde arbeidere med bakgrunn i Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet kjempet mot politi og militære. Som for mange i den generasjonen, var det ikke den store forskjell mellom Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet, og de røde fanene var et stadig bevis på denne koblingen.
Jeg tenker at vi som etterkrigsbarn vokste opp i et oversiktlig og fungerende klassesamfunn. Vi hadde en arbeiderklasse som var ganske bevisst på hvor de hørte hjemme og var stolt av det. De var opptatt av å bedre levekårene for alle. Man var ikke like opptatt av sin individuelle økonomiske suksess.
Så hadde vi en betydelig middelklasse med bl.a. bønder, lærere, leger og statstjenestemenn. Det var ikke noe klart skille. De omtalte seg ikke som middelklasse, men gjerne som borgerlige. Man snakket om borgerlige partier og borgerlig regjering. Jeg misforsto dette med borgerlig lenge, og trodde at borgertoget på 17.mai var det politiske motstykke til 1.mai togene.
De politiske skillelinjene var tydelige, men det hersket likevel en gjensidig respekt. Mange som var politiske motstandere hadde jo kjempet og vært fengslet sammen under krigen. Med Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon, og Gerhardsen som statsminister og landsfader, fikk vi en samlende utvikling av nasjonen de første tiårene etter krigen. Det måtte selv bestefar Lars etter hvert innrømme.
Overklassen var beskjeden i antall og lite synlig. De som var veldig rike var ofte rike fordi de hadde arvet en fabrikk, et bruk eller en kapital. De var gjerne ydmyke til dette, og så seg forpliktet til å levere arven videre til neste generasjon. Og det i minst samme forfatning som da de overtok.
Her er en av de største endringen i løpet av denne generasjonen. Man skulle ikke første å fremst forvalte noe man hadde fått, men skape sitt eget. «Han startet med to tomme hender» ble en hedersbetegnelse. Det var også noe bestefar Lars var opptatt av. Dette at man selv hadde ansvar for sin egen framtid. Og nøkkelen var utdanning.
For ham som hadde drømt om selv å få en høyere utdanning, var det derfor et stort øyeblikk da han noen få år før han døde fikk oppleve at hans eldste barnebarn hadde tatt Examen Artium. Men selv hadde jeg, da jeg bodde i Skien, og med de daglige kampene på skolen og langs skoleveien, liten tro på at jeg skulle nå dit.