Diktsamlingen Fløyterens hjerte av Erik Bye
«Takk for at du tok deg tid. Og vi skal selvfølgelig betale…» Erik Bye smilte. «Det var bare hyggelig… Men hvis du kunne tenke deg…» Han grep med hånda ned i jakkelomma og trakk opp en liten bunke med ubetalte giroer. «…så kan du jo betale disse som har blitt liggende en stund.»
Vi skriver 1994. Erik Bye har nettopp gitt ut Fløyterens hjerte, en diktsamling som blant annet inneholdt Guds klinkekuler, kanskje den vakreste «salme» som er skrevet de siste årene. Jeg laget en serie om det norske språk, inkludert vår nasjonale litteratur. Sammen med fagfolkene jeg hadde med, fant vi at vi skulle bruke Erik Bye som eksempel på en norsk lyriker. Jeg visste han på det tidspunktet var lite villig til å bli brukt i media, men da jeg sa vi ønsket å intervjue ham som lyriker, lyste han opp. Han var vant til at man bare var interessert i ham som visesanger og tidligere programleder. Ingen hadde tidligere villet fokusere på ham som lyrikeren Erik Bye.
Begrepet Tv-personlighet beskrives titt og ofte om kjendiser som er bygget opp av norske medier. Det kan være ungdom som har deltatt i en eller annen realityserie og blitt lagt merke til. Da trår norske medier til og bestemmer seg for å bygge dem opp, nyttig for mediene, nyttig for de unge som får tilgang til en godt betalt status. Alle kanaler har et sett slike kjendiser på lager. Så har de en uskreven overenskomst om at de skal bruke hverandres kjendiser som gjester for å bygge dem ytterligere opp. Bare legg merke til, det er ingen nye kjendiser over 35 år som kommer til. Når så du sist en programleder i et underholdningsprogram over 50 år?
«TV-personligheter» kalles de, for uten koblingen til mediene og drahjelpen fra disse, er så godt som ingen av dem ekte personligheter. Mon tro mediene vil være interessert i dem når de nærmer seg pensjonsalderen.
Erik Bye var en ekte og autentisk personlighet med en historie som både rommet mørke utfordringer, kunstneriske evner og samtidige en akademisk utdanning, en mix dagens kjendiser er blottet for. Han var en viktig del av norsk fjernsynshistorie fra fjernsynets barndom til han gikk av som pensjonist.
I de første årene i NRK som inspisient (nå heter det innspillingsleder) jobbet jeg flere ganger med programmet «Lørdagskveld med Erik Bye». Her hadde Erik Bye gjester, helt vanlige mennesker, som han hadde en egen evne til å få til å stråle. Det jeg husker beste, var den vekt han la på det å forberede disse menneskene før sending. Han var gjerne selv nede på Øst- eller Vestbanen når de kom med tog og var sammen med dem helt til programmet var over. Da han rundt 1990 ble pensjonist hadde han vært innom et utall av temaer, som distriktsutbygging med Idebanken på slutten av 1960 årene, norsk utvandringshistorie, synliggjøring av utviklingshemmede og mye mer.
Så altså, sånn på tampen, skulle jeg få lov å intervjue han om sin lyrikk. Noen av diktene er blitt tonesatt, men mye står der bare som tekst. Jeg hadde valgt Frognerseteren som sted for opptaket.
Lurer du på hvorfor han har dedikert boken både til Bodil og meg? Her er bakgrunnen. Av en eller annen grunn hadde Bodil blitt med og var selvsagt interessert å høre hva Erik Bye hadde å si. Da vi hadde rigget opp og startet intervjuet så jeg at Eriks blikk gikk til høyre for kamera, ikke til venstre der jeg satt. Jeg snudde meg og måtte smile. Så ba jeg Bodil flytte seg til venstre og straks var Eriks blikk den rette veien. Etter opptaket skulle vi fortsette med ekstraopptak. Bodil ble derimot invitert på lunsj med Erik Bye inne på restauranten, hvor de satt og pratet i over en time, mens vi gjorde oss ferdig. Bodil angret ikke på at hun ble med.