Foto: Wikimedia commons / Klaus Lehnhart
Tirsdag 15. august 1961 hadde fotografen Klaus Lehnhart tatt en tur ned til skillet mellom Vest- og Øst-Berlin der man nå hadde satt opp provisorisk piggtrådgjerde noen dager tidligere for å hindre Øst-Berlinere å ta seg over grensen. Kanskje han fikk et bilde av en eller annen som kom seg over. En av de som så sitt snitt til å bytte side, var den 19 år gamle grensevakten Hans Conrad Schumann som uten planlegging fant ut at hvis han noensinne skulle ha en sjanse så var det nå, mens hans medsoldater fremdeles ikke hadde ordre om å skyte.
I løpet av noen måneder var byggingen av Berlinmuren godt i gang og jeg hadde flyttet fra Skien til Fredrikstad. Jeg har fortalt hvordan den gamle by ved Glomma ved ankomst hadde vært skjellsettende både som følge av en lærer som så meg på en helt ny måte, og venner som utvidet horisonten. Men det var også andre ting som preget meg og resten av min generasjon der jeg gikk det siste året på folkeskolen.
Til da hadde krigen (andre verdenskrig) på mange måter vært rammen for tilværelsen. Vi hadde stadig funnet rester etter tysk krigsmateriell i skogen, det var regelmessige prøver på luftvernsirener som minnet foreldregenerasjon på krigen som «nettopp» var slutt, synlige militærøvelser i byene og bygging av tilfluktsrom. Det hele handlet om at krigen kanskje bare midlertidig var slutt. Men så var det det med atombomben, rustningskappløpet og den kalde krigen. Vi ble forklart at på grunn av atombombens mulighet for total ødeleggelse, var det ingen som ville bruke den. Terrorbalanse het det visst. Etter hvert fant vi en slags trøst i det. Vi trodde det virket. Det skjedde jo ingen ting.
Men det gjorde jo det!
Vi hadde bare ikke fått det med oss. Det hadde vært et utall av kriger siden 1945, som Koreakrigen og oppstarten av Vietnamkrigen. Det var først rundt 1961 -1962 vi ble klar over at atombomben og terrorbalansen ikke hadde vært noen garanti for fred. Den kalde krigen handlet plutselig om mennesker. Derfor ble bildet av Hans Conrad som hopper over til vesten et ikon på den nye bevissthet.
Siden har den ene krigen blitt etterfulgt av den andre. Vi ble kalt etterkrigsgenerasjonen og hadde lenge en slags bevissthet om det. Men etter 1961-62 gikk det opp for oss at vi fremdeles var en krigsgenerasjon. Forsvaret var ikke lenger, slik vi som barn opplevde det, HV-soldater som skulle passe på hjemmene våre. Det norske forsvar ble etterhvert sendt verden rundt for å drive andres krig.
En generasjon med mange navn
Så brukes da heller ikke begrepet «etterkrigsgenerasjonen» så mye om oss lenger. Nå brukes helst «babyboomers» eller «dessertgenerasjonen» om oss. Det første fordi vi var del av store barnekull etter krigen.
Det andre som et uttrykk for at vi er en generasjon som ikke har ytt, bare tatt for oss av godene. I følge akademisk ordbok: «… en generasjon som uten egen innsats får nyte de goder som er fremskaffet ved tidligere generasjoners arbeid.» Noen tror kanskje denne kritikken er av ny dato. At der er de etter oss som skylder på oss for all elendighet. Men det var forfatteren Ebba Haslund som i 1980 skrev om «..men var de glade og takknemlige, den nye dessertgenerasjonen, for alle de goder vi hadde skaffet dem, og oss?» Så nå er vi under ild fra både de eldre og de yngre.
Det er mye man kan laste også vår generasjon for, men bildet er nå ikke så svart, tenker jeg. I løpet av vår vakt, mens vår generasjon var i inntektsskapende alder, har det norske BNP pr innbygger 17 doblet seg, og oljeinntekten ble sikret for framtiden i stedet for å bli brukt opp. I noen innlegg i aviser virker det som dagens pensjonister har grabbet til seg penger de ikke fortjener.
Ta Bodil som eksempel. Hun hadde i alle år betalt inn sin andel til Statens pensjonskasse og Kommunenes pensjonskasse. Før hun gikk av for pensjon fikk hun beregnet opptjent pensjon, men da utbetalingen skulle begynne fikk hun beskjed om at pensjonene var samordnet og avkortet med 4 000 kr i måneden, noe som blir rundt en halv million på 10 år. Så helt uten bidrag til framtidens generasjoner har vi da ikke unndratt oss.
Så får vi håpe denne kryssilden fra generasjoner før og etter oss etterhvert stilner, slik at vi på nytt kan føle oss som etterkrigsgenerasjon.
Hans Conrad trodde nok han hoppet inn i en perfekte verden. Som det ikon han var, ble han utsatt for press fra alle kanter. På den ene siden STASI (Det hemmelige politi i Øst Tyskland), som gjennom hans familie ønsket at han skulle komme tilbake, og på den andre siden vestlig etterretnings og propagandaapparat som ønsket å utnytte han.
Selv etter murens fall og et forent Tyskland opplevde han at mange i hans gamle nabolag så på ham som en forræder. Til slutt ble det for mye for fabrikkarbeideren, og 56 år gammel tok han sitt eget liv.