Her skulle det sitte en brannvarsler, men den var fjernet da vi kom hjem fra en tur til Danmark.
Telefonen ringer midt på natten. Du tar den. - Det er fra politiet. Hva flyr gjennom tankene da? Hva har skjedd? Er noen skadet? - Bor du i Jegersborggata 20 i Larvik? Det er sikkert brann, eller kanskje et innbrudd? - Vi har fått melding om en alarm som går i huset. Brannvesenet er på vei. Finnes det noen nøkkel gjemt på utsiden. Vi oppgir kode til en nøkkelboks vi har på utsiden. - Vi melder fra.
Minuttene gikk. Er det brann og hva kan ha startet den? Vi ligger hos venner i Danmark og regner på hvor raskt vi kan komme hjem. 12 minutter etter den første telefonen kommer beskjeden. Ingen brann, feil på brannvarslere, disse er demontert. Forlatt stedet.
Imponerende! De finner boksen, den sitter ikke veldig lett tilgjengelig, åpnet koden, saumfart huset, demontert begge varslerne, låst, lagt nøkkel tilbake i nøkkelboks, forlatt stedt … på 12 minutter!
Jeg snakket med brannvakta i går, etter å ha kommet hjem. Jeg ønsket å forsikre meg mot at dette kunne skje igjen. Sånt skjer, sa de, særlig med varslere som er seriekoblet. Da vil ett svakt batteri lett kunne utløse varslerne som da bare blir stående å ule.
Uansett. Takk til personen som passerte boligen, hørte alarmen, ringte politiet, som varslet brannvesenet, som synes en utrykning for mye er bedre enn en for lite.
Nå kort tid før jeg til helgen drar til Afrika for en måned med opptak, ble jeg minnet om at man både har en fortid og framtid i media, i tillegg til at ting stadig skjer i nåtid.
Det nye Nasjonalmuseet er nettopp åpnet, og jommen er jeg ikke representert, om enn bare som en bifigur i en av verkene som er utstilt. Det er Marius Heyerdahls video Den Siste Alke fra 1972, hvor jeg var lydmann og nå er den siste gjenlevende av de tre som laget filmen.
Jeg har skrevet om prosjektet tidligere:
Fra en av de første prosjektene jeg var med på skal jeg nå i gang med opptakene for kanskje mitt siste prosjekt. Etter hvert har det gått opp for meg at det kanskje også er det mest ambisiøse i min karriere. Det knytter seg store utfordringer til både opptaksstedene, blant annet slummen i Nairobi, og regiarbeid med unge afrikanske ungdommer som skal formidle sterke følelser. Hver morgen, fram til jeg reiser, har vi produksjonsmøte med staben i Nairobi. Bit for bit faller brikkene på plass. Hvilke fargetoner er best for ulike stemninger? Hvor trenger vi kran, drone og dolly?
I går kom endelig min arbeidstillatelse for å kunne regissere i Kenya, og arbeidet med visa kan starte. Nå synes det meste å være på skinner. Så er det dette med problemene for flyselskapene. Heldigvis skal jeg ikke via Schiphol, men Paris, men man vet aldri i disse dager….
