Den Norske Amerikalinjen Arkiver

Foto: Dawe collection. Pir 97 på Manhattan.

Vi skriver våren 1956 og Stavangerfjord har nettopp lagt til kai ved pir 97 på Manhattan. I den store ankomsthallen lette alle etter sin bagasje. Ved avreise hadde alle klistret på merkelapper med første bokstav i etternavnet. Så vi gikk til den delen av hallen hvor alle M’ene sto. Det er ikke så mange år siden den siste av familiens amerikakofferter med M- merket forsvant.

*Det var en slik merkelapp vi hadde på bagasjen. Bare at vi hadde en M. Dette var sikkert merke til en som het Christensen eller noe sånt.*

For en 7 åring fra Flekkefjord må det ha fortont seg temmelig overveldende. Alle menneskene, skyskraperne og ikke minst alle bilene. Det var mammas kusine og mann som kom og hentet oss. De bodde i Brooklyn. Her skulle vi bo de første dagene i det nye landet. Her skulle jeg også for første gang møte fenomenet som skulle prege store deler av livet, nemlig fjernsynsapparatet.

Dette var fire år før de første prøvesendingene for fjernsyn skulle starte i Norge. Riktig nok hadde man startet med noen testsendinger fra et provisorisk studio på Tryvann i 1954. Da var det registrert fire private apparater i Norge. Siden gikk det tregt. Vi skulle komme til å ligge etter Sverige og Danmark i mange år. Årsaken var behov for streng prioritering under gjenreisingen etter krigen. Fjernsynet ble sett på som luksus og kunne derfor vente. Det måtte være viktigere å sørge for god radiodekning over hele landet. Først i 1960 så man seg råd til å starte opp med fjernsyn for alvor, foreløpig med 4 sendinger i uka. I den første tiden var det Østlandsområdet som var dekket. Utbyggingen gikk sakte, og først i 1967 hadde hele fastlands Norge mulighet til å ta imot vår ene fjernsynskanal.

I USA hadde 3 millioner fjernsyn i 1950, så de var godt i gang da jeg møtte fenomenet i 1956. Allerede fra starten av var det finansiert gjennom reklame. Fjernsynet skulle bli en innretning som forandret mye av hvordan vi levde. Av de mer morsomme utslagene var at et vannverk i Ohio i 1954 som klaget over problematiske topper i vannforbruket hver gang det var reklamepauser på fjernsyn. Dette fordi alle seerne benyttet pausene til toalettbesøk!

Noe av det som fengslet meg mest, var cowboyserier. Særlig med Roy Rogers og hans hest Trigger i «The Roy Rogers Show». Han var både tøff cowboyhelt og countrysanger. Og så var det selvsagt Skippern. 1956 var nemlig året da man begynte å sende Popeye the Sailor (Skippern) som del av et ukentlig barneprogram. Det ble et fast innslag i livet.

*Den store helten Roy Rogers med hesten Trigger.*

Å se levende bilder i en boks, var sikkert spesielt for 7 åringen, men allikevel ikke helt ukjent, for han hadde jo sett levende bilder på filmduken. Ikke bare i Metodistkirken i Flekkefjord, men også sammen med bestefar på Festiviteten i Skien. Der så vi Per Høst vise en av sine dokumentarfilmer fra Sør Amerika. Så film var et kjent fenomen.

Nå er det omvendt. Forrige uke hadde vi med yngste barnebarn på kino for første gang. Da han kom inn i salen og så opp på det store lerretet utbrøt han. «Det der var en stor TV»

Etter et par dager bar det videre til West Orange i New Jersey, rundt en times kjøretur fra Brooklyn. Et av minnene fra kjøreturene mellom New York og West Orange, særlig når det skjedde på kvelden, var de store brannene vi passerte. De lyste opp nattehimmelen. Det var store områder med søppel fra storbyen som ble brent. Tykk og svart røyk spredte seg ofte til motorveien vi kjørte. Kanskje mitt første møte med miljøutfordringene som bare skulle bli større og større.

Foto: Adobe Stock

Våren 1956 var familien nok en gang på flyttefot. Nå var familien blitt fem. Jeg og søster Astrid hadde fått en bror året før. Alt vi skulle ha med oss, ble pakket i en stor svart «trunk». Med tog og drosje kom vi oss fra Flekkefjord til Den Norske Amerikalinjens kai i Oslo. For en liten gutt som ikke hadde vært om bord i noe større en ei sjekte, må møtet med Den Norske Amerikalinjes enorme Stavangerfjord vært en uvirkelig opplevelse.

Den gamle dampbåten var et vakkert skue med sine karakteristiske to skorsteinspiper. Skipet ble bygget i 1918. Sjøsatt bare 6 år etter Titanic, hadde den fremdeles mye av det samme aristokratiske interiøret. Noe som kunne oppleves av de som hadde råd til det. At vi skulle seile samme rute som Titanic ble jeg fortalt først senere. Vi møtte også isfjell, men heldigvis på trygg avstand. Turen tok litt over en uke og vi var innom Bergen og Halifax i Canada.

Vi reiste på turistklasse, eller tredje klasse, som betydde at vi hadde en liten trang lugar med seks køyer i bunnen av båten. Det var avgrensede områder for de tre passasjerklassene. Reiste man på turistklasse kunne man ikke bevege seg i området for første og andre klasse.

*Foto: Nasjonalbiblioteket. Turistklasse lugar og spisesal.*

Det var ikke mange barn blant passasjerene men jeg fant en gutt på samme alder. Vi ble skikkelig gode kompiser og tenkte ikke over at det var et svært tidsbegrenset vennskap. Jeg husker at han, som jeg ikke husker navnet på, gikk av båten i Halifax i Canada uten at jeg fikk si farvel. Jeg husker at det var leit.

Orkan ved Shetland

Nord for Shetlandsøyene kom vi ut for en stekt storm/orkan som visstnok filleristet hele det store skipet. Tre år tidligere hadde Stavangerfjord mistet roret under en lignende orkan. Pappa har fortalt at det derfor spredte seg usikkerhet blant medpassasjerene når det sto på som verst. Alle i familien var redde, utenom meg, påsto pappa senere. Jeg hadde ligget ganske rolig i køya mens det knaket i skroget og sunget:

Min båt er så liten og havet så stort
Men Jesus har grepet min hånd
Når han styrer båten da går det så bra
På veien til himmelens land

Jeg husker lite av stormen. Men akkurat etterpå: Når vinden hadde løyet, og bare tunge svarte skyer hang over skipet. - Og de enorme bølgene som nå var dønninger 10 – 12 meter høye. - Jeg husker kompisen og jeg sto på lasteluka foran mens baugen reiste seg opp og falt ned med bølgene, for så å reise seg igjen mens vi sto klistret til luka. Det var som vi var blitt tre ganger så tunge, for så å nesten lette når forskipet var på vei ned igjen. Det er et krystallklart minne.

Det var ikke mange barn om bord, så vi fikk all mulig oppmerksomhet. Som barn brydde de fleste seg lite om vi krysset grensene mellom de ulike passasjerklassene. Vi fikk komme på broen og styre skipet og ble tatt hånd om bartendere i restauranten som laget fargerike «drinker» til oss. Hver dag gikk vi til kartet som hang midt i skipet, der ruten ble tegnet inn. Her kunne vi se hvor langt vi var kommet.

Da vi nærmet oss New York dukket frihetsstatuen og silhuetten av Manhattan opp. Jeg sto fjetret foran i baugen mens pappa løp rundt og lette etter meg. Immigrasjonsmyndighetene kom om bord og sjekket visa og pass. Det var offiserer med pistoler i beltet og som snakket et fremmed språk.

Ved hjelp av taubåter ble vi buksert inn til kai der det krydde av folk. Hvordan skulle finne fram her, må jeg nok ha tenkt.

1956 skulle vise seg å være toppåret for Amerikalinjen. Fra nå av fikk skipene stadig sterkere konkurranse med flyene. 7 år sener ble Stavangerfjord solgt som skrap.

Posts tagged as “Den Norske Amerikalinjen”

Landet til Skippern og Roy Rogers – Etterkrigsgenerasjonen del 10

Min båt er så liten – Etterkrigsgenerasjonen del 9

Orkan ved Shetland