Press "Enter" to skip to content

Posts tagged as “Danvik”

Å krysse sine spor

1

Tirsdag denne uken besøkte jeg Danvik folkehøyskole.

Har jeg kommet til Lars Jørgen Mørland.

Det stemmer.

Det er fra Danvik Folkehøyskole.

Ja vel, så hyggelig. (Sist jeg hadde kontakt med dem var for over tyve år siden. Da som lærer i flerkameraproduksjon og dramaturgi)

Det stemmer at jeg har kommet til Villa Karen?

(Pause)

Det er dere som leverer virtuelle julebord?

Jo det stemmer. Du vet at jeg har vært lærer på Danvik?

Det visste jeg ikke? Jeg var faktisk ikke klar over  at vi har hatt kokkelinje på Danvik.

Slik startet telefonsamtalen med Hege Norøm, rektor ved Danvik Folkehøyskole, for noen uker siden. Hun hadde hørt om prosjektet vi hadde for IKT avdelingen i Sandefjord Kommune. De fikk halvpreppet julemiddag, og instruksjoner på nett. Nå trengte de en lignende løsning for lærerne ved skolen. Vi hadde faktisk ikke tenkt oss flere prosjekter sånn like før jul, men koblingen til mitt tidligere lærested ble for fristende.

Tirsdag denne uken krysset jeg derfor mine egne spor ved å levere 64 porsjoner julemiddag på skolen. Bare en av de gamle lærerne var der, Larry Bringsjord. Men det var flere som har jobbet for meg etter det.

I matsalen på Danvik. Rektor Hege Norøm til venstre og Gro Sivertsen som har jobbet for meg , til høyre.

Gamle minner dukket opp når jeg vandret rundt. Ikke minst alle de gode samtalene med studenter om de valg og utfordringer, både faglig og personlig som de står overfor i en krevende medieverden. Og utfordringene har ikke blitt mindre siden jeg var lærer her på 90-tallet.

Et morsomt minne er en brannøvelse vi skulle gjennomføre. Som dramatiker og fjernsynsprodusent argumenterte jeg for gjøre det hele litt mer realistisk.  Jeg mente vi skulle gjøre det så ekte som mulig. Vi hadde tent opp en liten grill med gammelt løv i kjelleren på internatet, så røyklukten spredte seg oppover i gangene. Så la vi ut noen gamle vannrenner med parafin inn til bygningen som ble tent på. Den brennende parafinen ga reflekser av flammer når man så ut av vinduet. Brannvesenet, som likte stuntet, var på vei da vi lot alarmen gå. Brannvesenet hadde et betimelig innspill, da de ba oss ha en person stående på hver side av bygningen for å unngå at noen hoppet ut av vindu i panikk. Det hele fungerte topp. Studentene strømmet ut i pysjamas med kosebamser og andre viktige ting under armen.

Ute ble de møtt med varm suppe. En forsmak på at jeg har hatt hjerte både for medier og matlaging.

Kalv indrefilet og forkokte potetbåter.
Her er de 37 eskene med preppet måltid stablet utenfor hovedinngangen.

37 esker med to porsjoner i hver ble levert. Hver porsjon besto av apetizere med fritert klippfiskbolle, bakkels med ørretkrem og butterdeig med spinat og feta. Gratinert tomat. Kalv indrefilet med sukkererter, grønn peppersaus og bakte potetbåter. Til dessert sjokoladefondant.

Bilder jeg har fått fra deltagerne av julemiddagen. Det så ut til at de hadde forstått instruksjonen.

Tilbakemeldingen har vært veldig positiv.

Hvordan bli en producer? – Fra dampradio til sosiale medier del 7

0

For oss som drev med fjernsyn på 70 tallet var BBC alle kringkasters mor. Her deres fjernsyns senter White City.

Ønsker du å utdanne deg for jobb i fjernsyn, finnes det i dag et utall av muligheter. Hvert år pøses det ut nye kull med fotografer, journalister, regissører og en rekke andre profesjoner fra landets mange medieutdannings tilbud. Mon tro hvor mange av dem som kan livnære seg av dette etter hvert. Kampen om jobbene er hard. 

Det var ingen medielinje eller filmskole i Norge da jeg var ferdig med videregående. Nå kryr det, og ved flere av dem har jeg vært engasjert som lærer.

Foto. Danvik. Danvik Mediehøyskole hvor jeg var timelærer i flerkameraproduksjon på 90 tallet.

Både ved Gimlekollen og Danvik som nå er høyskoler, har jeg undervist i flerkameraproduksjon (studioproduksjon). Det er mange år siden nå.  Du føler virkelig at du har vært med en stund, når du møter folk som er opplært av noen jeg selv har hatt som studenter.

Hvordan kunne jeg komme meg videre?

Tilbake i 1972. Det var på mange måter en sorgløs tilværelse å være innspillingsleder, men det var producer jeg ønsket å bli. Producer var betegnelsen man den gang brukte for de som hadde regi. Eller egentlig en som både var produsent og regissør. Det var først senere man skilte mellom de to ansvarsområdene. Som producer hadde du ansvaret for alt fra ide til programmet var sendt.

En produsent er prosjektleder som følger produksjonen administrativt og er ansvarlig for framdrift, avtaler og økonomi. En regissør konsentrerer seg om innhold og form. Han eller hun blir ofte engasjert etter at produsenten har jobbet en stund med prosjektet.

Noen filmskole eller medielinje fantes som sagt foreløpig ikke i Norge. Den vanligste veien var å bli stipendiat i NRK. Men da måtte du gjerne ha en embetseksamen.  Noen programingeniører  (kameoperatører og annet teknisk personell) avanserte til producere, men det var ikke mange. Noen få hadde skaffet seg en utdannelse i utlandet.

Tilfeldig fikk jeg høre om en utdannelse i London, arrangert av CEDO Centre for Educational Development Overseas.  Det var en institusjon opprettet av British Council for å fremme utdanning i British Commonwealth. En avdeling drev med utdanning av TV-producere for Education TV. Noe de gjorde i samarbeid med BBC.  Selv om Norge ikke var en del av British Commonwealth, klarte Sigurd Aske, en bekjent, å skaffe meg plass.  

C EDO sine studioer lå ved Tavistock sq. Som man ser var det en meget fargerik gjeng.

I august 1972 reiset jeg med ferja fra Kristiansand til Harwich i England. Derfra med tog til London. For første gang var jeg alene i det store utlandet. Og med ikke så altfor god engelsk. Temmelig utfordrende.

Det var en hard skole med undervisning 6 dager i uka fra 8 morgen til 8 om kvelden. Mye av tiden gikk med i CEDO’s egne studioer ved Tavistock Square.   Her fikk vi opplæring i de ulike rollene i en fjernsynsproduksjon.  Men vi var også flere ganger på besøk hos alle kringkasteres mor, BBC sitt fjernsynshus White City. Dette var verdens senter for utvikling av fjernsynet på 60 og 70 tallet.  

Å utdanne seg inne fjernsyn var såpass suspekt at Lånekassen verken ga lån eller støtte. Selv om undervisningen var subsidiert, var det likevel skolepenger og oppholdsutgifter som måtte dekkes. Bodil og jeg hadde giftet oss oktober 1971. Fra sommeren 1972 leide vi ut leiligheten vår i Oslo mens Bodil bodde hos foreldrene sine på Brunlanes, og hadde vikariat som lærer ved en skole i nærheten. Alt for å finansiere min utdanning. Heldige meg!  

Men det var ingen jobb som sto å ventet på meg.