Press "Enter" to skip to content

Posts tagged as “covid-19”

Dagens lille depresjon

1

På nytt måtte vi kansellere ferjeturen over Skagerak.  I dag var planen å starte en to ukers tur til Italia, men det ble det ikke noe av. Italia er blitt rødt, og Erna har oppfordret til ikke å ta unødvendige utenlandsturer. Siden vi ikke lenger eier hverken hus eller vinmark, har vi ingen presserende grunn til å dra. Men det er trist, for vi savner virkelig våre italienske venner.

Det er en underlig tid vi lever i. På den ene siden går livet som normalt her i Larvik. Det eneste er at vi spriter oss litt ekstra på vei inn og ut av på butikker. Og vi er en del av den nye dansen mellom handlehyllene, der vi uanstrengt beveger oss fra side til side for å holde meteren. Nå og da dukker det opp en utenbys fra med maske. Selv det har vi vent oss til. Men i det daglige går livet sin vante gang. Ikke kjenner vi noen som hverken har dødd eller blitt syke.

Og så på den andre siden. Sjokket fra februar sitter fremdeles i.  

På vei over Alpene 20.februar i et Norwegian mens de fremdeles hadde passasjerer.

20 februar var vi på vei til Italia. De første nyhetene om det kinesiske viruset var nådd oss - men fremdeles intet førstesidestoff i Norge.  I Italia begynte man å bli urolig. Selv om bare 3 var bekreftet smittet ble vi møtt med sivilforsvaret som tok temperaturen på alle da vi landet på Malpensa. Dagen etter, den 21 februar døde den første av Covid 19 i Italia.  I løpet av noen dager eksploderte det, og vi så med vantro hvordan den ene landsbyen etter den andre ble stengt av. Fremdeles var det et godt stykke unna Agliano, ,hvor vi var.  Men usikkerheten økte. Ville grensene stenges? Var det trygt å fly?   Burde vi heller kjøre hjem?

Dagen før vi skulle returnere 25. februar, var Corona kommet på førstesiden i Norge.

VG forside 25. februar

Vi kom oss hjem med fly 26. februar . Samme dag ble det rapportert om det første tilfelle oppdaget i Norge. Men fremdeles omtalte man det hele som frykt for et stort utbrudd, ennå ingen realitet.   

VG forside 27.februar

Så husker vi alle den 12. mars da Erna stengte ned  Norge  For oss betydde det at de fleste av vårens middager på Villa Karen, og  besøkene vi skulle ha på Casa Karen, måtte avlyses.  Trist, men det var til å leve med.  Andre, som var mer avhengig av et åpent samfunn, hadde mye større problemer.

Så roet det hele seg utover sommeren.  Vi følte vel egentlig at det verste var over. Nå har vi hatt lokale store utbrudd, men foreløpig virker det som de har ting under kontroll. Men det gjelder bare den  medisinske delen. De økonomiske konsekvensene på sikt, også her i Norge, kan vise seg å bli enorme.  Kanskje vil vi se et ras av konkurser for flyselskap og turistnæring. Og globalt  registreres rundt 300 000 nye tilfeller av Covid 19 hver dag. Tar vi med mørketallene, har vi  nok passert 1 million døde av sykdommen.  Det er så stort at det nesten blir uvirkelig.

Så her sitter vi på altanen i Larvik og ser ferja til Danmark og kontinentet gå uten oss, og reflekter rundt dette globale øyeblikk som vil bli en del av verdenshistorien. Jeg tror vi spaserer oss en tur opp i Bøkeskogen.

Godt nok.

0

I lang tid har vi fra stuevinduet i Larvik sett danskeferja Superspeed legge ut med kurs for Danmark, uten privatbiler, bare trailere med varer. Det var lenge den daglige påminnelsen om at vi levde i en corona-tid.

11. mai så vi ferja forlate Larvik, uten oss.  Vi skulle egentlig vært med, hadde bestilt for vår reise til Italia for denne forsommeren, men det ble det ikke noe av. Det er bare en liten greie av alt som endret seg for så mange nordmenn denne våren.

sdr

Derfor er det med en spesiell god følelse vi i dag går om bord for å besøke danske venner noen dager, dette uten å bryte et eneste reiseråd.

Det er blitt sagt at restriksjonene under første del av coronakrisen var de mest inngripende siden andre verdenskrig. Det er sikkert riktig, men vi har opplevd noe i nærheten, det å stå overfor en trussel vi ikke visste hvordan ville ende. Du husker sikkert bilde av kong Olav på trikken, men husker du hvorfor han satt der? 

Det var krigen mellom Israel og nabostatene som førte til en akutt oljemangel verden over i 1973. Bensinstasjoner måtte holde stengt etter kl 19 på hverdager og i helgen. Folk hamstret bensin som gale. Det Norske Handels og Sjøfarts departement sendt ut rasjoneringskort til alle husstander for å bøte på hamstringen.  Mange var engstelige for total økonomisk kollaps i verdensøkonomien. Så 5. desember kom forbudet mot bilkjøring i helgene, og derfor tok kong Olav trikken. Først i februar i 1974 ble de ulike tiltakene opphevet, og livet kunne begynne å gå tilbake til normalen.

I denne krisen har utgangspunktet, et mikroskopisk virus, svært beskjeden i forhold til Jom Kippur krigen, men virkningen enormt mye større. Spørsmålene står i kø: Har globaliseringen gått for langt? Har vi vært godt nok forberedt? Hvor lenge må vi leve med covid-19? Vil det endre livene våre på sikt? Vil vi få en Etter- Covid-19-generasjon som må tilpasse seg en ny verden?

foto: AdobeStock

For enkeltindivider, pårørende og helsepersonell har denne våren vært en lang vond drøm, men ser vi på Norge som helhet, må vi konstatere at vi har klart oss rimelig godt. Det er selvsagt usikkerhet knyttet til eventuell ny smittebølge, men akkurat nå, må vi ha lov til å si at vi klarte det ganske bra. Vi kan dette med dugnad.

Her i Norden er det bare Finnene med sitt «talkoot» og oss nordmenn med «dugnad» som bruker begrepene aktivt. Ifølge Wikipedia er begrepene lite brukt i Sverige (!) og i Danmark henviser man bare til det som et norsk fenomen.

Og hva er det som kjennetegner en typisk norsk dugnad? Det er et positivt ladet begrep knyttet til gleden ved å gjøre noe sammen. Både det å se fram mot et positivt resultat, og dette å gjøre noe sammen med naboer og andre man kanskje ikke kjenner så godt, men som man blir litt mere kjent med. Og typisk nok er det ikke alle som dukker opp. Noen har en gyldig grunn, andre bare sniker seg unna. Men det hører liksom med i en dugnad. Det er likevel godt nok, tenker vi.

Andre land måtte innføre portforbud, noen enda strengere regimer. Her måtte vi også ty til tiltak som skolestengning og hjemmekontor. Men det viktigste; de fleste kunne bevege seg relativt fritt rundt i samfunnet, og de gjorde det ansvarsfullt.  Selv om noen har oppførte seg dumt og klumpet seg sammen mer en godt er, har det tydeligvis vært mange nok som har tatt ansvar for seg og sine...og oss andre: holdt avstand og vasket hender. Typisk norsk; mange nok trår til når det gjelder, og det viser seg …. å være godt nok.