Corn flakes var mye kulere enn kavring og melk.
Møtet med Amerika var overveldende. For en som stort sett hadde ruslet rundt i Flekkefjords gater, var alle de høye bygningene, alle bilene, alle menneskene, alt sammen - veldig stort.
Men også det man puttet i munnen var nytt og anderledes.
For hva var jeg vant til fra gamlelandet? Etterkrigstiden var for middelklassen preget av sparsomhet i matveien. Fremdeles var husholdningen stort sett basert på ubearbeidede råvarer. Bortsett fra fiskepuddingen som ble kjøpt i delikatesseforretninger og stekt i skiver med poteter og raspede rå gulerøtter. I helgene ble fiskepuddingen servert med hvit saus med reker i. Var du heldig, fikk du en håndfull reker på tallerkenen.
Andre typiske middagsretter var stekt sei og makrell, medisterpølser, ertesuppe, grøt, pannekaker, blodpudding, kjøttkaker og bankekjøtt. Typisk søndagsmiddag var svinestek med surkål.
Til frokost og kvelds var det brød med pålegg. Hjemme var det ikke det store utvalget. Stort sett gikk det i syltetøy av selvplukkede bær, geitost, prim og nøkkelost. Var vi på besøk hos noen med bedre råd, vanket det gjerne kjøttpålegg og sardiner i olje.
Så det var litt av en overgang da vi kom til Amerika hvor pappa som pastor fikk bedre råd. Her fikk vi melk på flasker av melkemannen hver morgen. Cornflakes, hvitt brød og sjokoladepålegg til frokost. Ofte også egg og bacon. Andre nye bekjentskaper ble grillet kylling, stekt kalkun, marshmallow og softis.
Det er naturlig bare brokker av hva jeg opplevde som ennå sitter, men en ting gjorde særlig inntrykk. Man kunne kjøpe sugerør som gjorde om melk til sjokolademelk. Det var et filtlignende bånd, trukket med sjokolade som var festet inne i røret. Når melken ble sugd opp gjennom sugerøret fikk det sjokolade fra sjokoladebåndet. Da jeg fortalte om dette til jevnaldrende etter jeg kom tilbake til Norge, trodde de det var en skrøne. Et sugerør som gjorde om melk til sjokolademelk! Men nå har jeg funnet beviset. Noen hadde lagt en pakke av de gamle sugerørene ut for salg.
I løpet av 50 årene ble fjernsyn allemannseie i USA. Ja, man hadde gjerne flere apparater slik at man kunne bevege seg fra rom til rom uten å gå glip av noe i programmet. Dette preget også maten og måltidet. Vi fikk TV-bord som lignet på små campingbord og TV-servise. Det siste handlet gjerne om kaffeservise med kopp og tallerken uten skål, der det var formet en ring på tallerkenen hvor koppen skulle stå, slik at man kunne sitte med tallerken og kaffekoppen uten å trenge et bord.
Og så var det «TV-dinner». Den dukket opp på begynnelsen av 50 tallet. Det var visst en flymatprodusent som kom på ideen å utnytte folks økte TV titting. De laget ferdigmat, slik de gjorde det til flypassasjerene. De ulike ingrediensene ble fordelt i ulike rom i en aluminiumsform og fryst ned. Så var det bare å sette formen i oven og i løpet av 25 minutter hadde man ferdig middag som man satte på TV-bordet foran seg. Slik sett kunne man sitte uavbrutt i hver sin godstol å se fjernsyn til man skulle gå å legge seg.
Forgjengeren til Fjordland 😊