Huset i Lillesand tar form.
Å tjene sine egne penger, så raskt som mulig, var et klart mål for oss i etterkrigsgenerasjonen. Det hadde med det å bli et voksent og selvstendig menneske. Voksen var man når man var blitt konfirmert. Da hadde man fått mansjettknapper, slipsnål og paraply. Det med å være selvstendig, å klare seg selv, måtte man jobbe litt lenger med. Målet var å flytte hjemmefra og etabler sitt eget hjem så raskt som mulig når man bikket 20. Og for mange betydde det å etabler seg, faktisk å bygge sitt eget hus.
Like naturlig som det var for jentene å lære seg å lage mat og traktere en symaskin, var det for guttene å lære seg snekring og muring.
Etter første gymnasieklasse i Fredrikstad fikk jeg muligheten. Jeg fikk jobbe som tømrer en hel sommer hos byggmester Dyrud. Da jeg startet etter at skolen sluttet, var grunnmuren reist, og vi kunne begynne på reisverk. Innen sommerferien var over, var reisverket ferdig og taket tett. Det betød at jeg fikk være med på kranselag med bløtkake, og fikk reise stokken med kransen i mønet.
Jeg husker ennå den gode følelsen da jeg gikk hjemover, det å kunne snu seg å konstatere; ja så langt kom vi i dag. Trolig står huset der utenfor Fredrikstad den dag i dag. Det kan man ikke si om alt jeg har produsert senere.
Da familien var en tur i Amerika på slutten av 50 tallet hadde pappa fått jobb som prest i en norsk menighet. Men det var ikke full stilling, så han måtte skaffe seg noe ekstra å gjøre. Men med norsk pass var det ikke noe problem, da ble man engasjert som snekker uten videre.
Etter krigen skulle det bygges mange nye hjem. Da var det viktig at mange kunne bidra. Med dugnad skulle landet bygges. De fleste familier hadde en onkel eller bekjent som hadde peiling og kunne lede arbeidet med reisverket. Resten forsto de fleste seg mer eller mindre på. Ikke var det mye byråkrati å forholde seg til. Det var stort sett bare å sette i gang, og så kom byggekontrollen i kommunen og så det hele over før man kunne flytte inn.
På 70 tallet ble det stadig strengere krav til nybygg samtidig som de byggekyndige onklene døde ut. Det var ikke lenger like aktuelt å stå for hele byggeprosessen. I stedet fikk vi en periode med grunnmur-selvbyggere.
Så da familien i begynnelsen av 80 årene flyttet til Lillesand, var mitt selvbyggerbidrag i liten grad snekkerarbeid. Derimot sto jeg for grunnmur til hele huset.
I dag er det ikke mye selvbyggeri igjen. Regelverk og krav til autorisasjon har lagt et lokk på det meste av norsk tiltakslyst i så henseende.