Endelig kunne vi dra på bilferie til Italia. Vi har brukt muligheten til gjensyn med mange av de vakre tyske gamlebyer som Hildesheim.
Så er vi på vei mot Italia. For første gang siden pandemien startet. Vi forlot Malpensa flyplass 26. februar 2020, like før det braket løs. Nå skal vi kjøre ned, og det har vi ikke gjort siden 2019. Alt er på plass: Norsk pass, kredittkort og mobiltelefon, man trenger ikke noe mer lenger.
Å dra på bilferie i Europa på 70 - tallet var noe helt annet. Forberedelsene måtte starte i god tid. Gjerne med flere besøk til NAF’s reisebyrå i Storgata i Oslo. Her hjalp de med å utstede internasjonalt førerkort. Det holdt ikke med det gamle grønne norske sertifikatet.
NAF hadde også bøker om forholdene i de ulike land, og kart. Skulle man litt rundt, ble det gjerne en anselig bunke med veikart. Først senere kom kartbøkene som inneholdt kart i mer hendig format. Noe som redusert antall plasskrevende feil sammenbrettede kartlefser.
Bilen måtte gjerne gjennomgås før turen. Det var ikke uvanlig å la et verksted ta en ekstra sjekk før en slik langtur. Ofte tok man et olje/smøreskift om det likevel skulle gjøres snart, så man slapp å gjøre det under turen.
Man gikk over boksen med reservepærer. Noe av det mest spesielle var om man skulle innom Tsjekkoslovakia. Der var det krav om trykkmåler for dekkene.
Så skulle man ha kjøpe inn og klistre på N’en for å fortelle at man kom fra Norge.
Kredittkort var fremdeles fram i tid, så man måtte sørge for cash i de ulike valutaene man skulle innom. Man var jo litt utsatt med kontanter for 14 dager i Europa, så for å redusere risikoen, kjøpte vi reisesjekker som så kunne innløses i kontanter hvor vi kom.
Det tok sin tid å forberede tur til Europa.
Da har vi startet på reisen, og nå tar jeg en liten pause i bloggingen til jeg er tilbake midt i oktober. På gjensyn!