Foto: La nouvo provinca. Antonio Pisacane ble 67 år.
Vi er tilbake i 2004 hvor vi stadig var på jakt etter et hus i Sør Europa. Etter en et kort besøk hos Eli Anne og Frode noen måneder tidligere, var vi tilbake. De hadde kjøpt en vingård Piemonte, og Eli Anne hadde dessuten startet som eiendomsmegler. Under det første besøket hvor vi bare stoppet noen timer, ble vi enig om at Eli Anne skulle se etter passende husprosjekt i nærheten. Vi hadde fått en melding om at hun hadde tre, fire aktuelle eiendommer hun ville vise oss, Så vi tok en rask tur ned. Siden vi skulle møte henne tirsdag morgen, fant vi et rimelig hotell i nabobyen Montegrosso. Etter å ha installert oss, skulle vi ut å finne oss litt å spise en mandagskveld. Problemet var at de fleste restauranter i Piemonte er stengt på mandager. Men, det var en pizzeria mandagsåpen et stykke unna, fikk vi høre. Vi hadde jo sett for oss noe annet enn pizza, men ok.
Etter litt leting fant vi restauranten beskjedent tilbaketrukket i en sidegate. Inne ble vi ønsket velkommen av en smilende Antonio. Det ble ikke pizza, men et fantastisk fiskemåltid. Rart å tenke på hvor tilfeldig vi snublet over restauranten vi senere, uten tvil, har besøkt flest ganger i livet.
Det handlet om god mat, men først og fremst om personlighetene til Antonio og Maria og deres barn og barnebarn. Restauranten deres har blitt et sted vi føler oss hjemme i, slik noen spisesteder kan bli.
Og italienerne har så mange måter å uttrykke at de setter pris på en. I de fleste restauranter har italienerne et familebord hvor deres nærmeste får sitte. Det tok ikke lang tid før vi ble satt nettopp der. Vi hadde også Antonio og Maria på besøk på Casa Karen. De siste årene hadde helsen begynt å skrante, og Antonio hadde bestemt seg for å overlate driften til sønnen Marco. Han hadde kjøpt og pusset opp en leilighet på Amalfikysten, nær Napoli, der han kom fra. Flere år hadde han invitert oss til å være sammen med dem der nede. Da vi besøkte restauranten i februar, fikk vi enda til en flott kalender fra stedet, for virkelig å friste oss. Vi lovet å bli med dem til Amalfikysten denne høsten. Det ble umulig på grunn av pandemien.
Så fikk vi i går melding om at Antonio er død, og begraves i morgen mandag 16.november. Han har lenge slitt med nyresvikt, og ventet på ny nyretransplantasjon etter en tidligere mislykket transplantasjon. Han måtte til dialyse to ganger i uken, men var til det siste på plass i restauranten. Sist vi så han, så han ikke godt ut. «Er dette siste gangen vi ser Antonio» sa vi til hverandre da vi forlot restauranten.
Etter noen år ved restauranter i Manchester, startet Antonio en restaurant i Asti by, senere i Montegrosso. Og det var ikke uvanlig at man med bakgrunn fra Napoli hadde kombinasjonen av Pizza og sjømat. Det ble en stor suksess.
Jeg glemmer ikke en gang jeg hadde en frankofil venn med ned for å jobbe i vinmarken noen dager. Da jeg foreslo at vi kunne dra på en pizzeria på kvelden, rynket han litt på nesen, men gikk med på det. Da vi satt oss, sa jeg «Glem pizza og hva som står i menyen. Hva kunne du virkelig ønske deg i kveld.» «6 østers og moules-frites» kom det raskt. Jeg vinket på Antonio « Min venn kunne tenke seg …..» Ikke et ord, han bare forsvant å vartet opp med førsteklasses østers fra Bretagne, blåskjell dampet i hvitvin, aioli og pommes frites. Min venn var målløs.
Antonio var ikke noen brautende fyr, men en som gjorde mye godt for de som trengte det. Noe som førte til at han ble slått til ridder både av den pavelige Silvesteriordenen og Republikken Italia.
Det er rart å tenke på at en restaurant kan bli et andre hjem. Det var nemlig det Antonios restaurant var for oss.