Foto: Adobe stock
Mens vi bodde i Skien på slutten av 50 tallet, ble jeg fascinert av en venn som hadde akvarium. Det var både noe drømmende og vakkert å kunne sitte der å stirre inn i en liten sorgløs verden i grønne og blå farger. Helt lydløst beveget fiskene seg fram og tilbake. Det var som en liten teaterscene. En sånn måtte jeg bare ha. Pappa var ikke av samme formening. Han mente det var en unødvendig utgift for en slunken familieøkonomi. Men jeg ga meg ikke. Jeg fikk tak i et gammelt akvarium hvor et av glassene hadde sprukket. Det erstattet jeg med nytt glass og rikelig med vinduskitt. Sand tok jeg fra sandkassa og vasket det gjennom en sil. Planter fikk jeg som avleggere av akvarieplantene til min venn. Det samme med fiskene. Hans guppyer fikk mange unger, så han hadde stadig noe å gi bort. De var kanskje ikke så flotte å se på, men de svømte da rundt og lot som de trivdes. Over glassplaten satt jeg en bordlampe som ga både lys og varme.
Da vi flyttet til Fredrikstad forbedret familieøkonomien seg, slik at nytt og større akvarium kunne kjøpes inn. Og nå skulle også andre medlemmer av familien ha sine kjæledyr. Lillesøster fikk sin undulat. En gul/grønn fjærball vi hadde de største forhåpninger til. Men etter utallige forsøk ble det stort sett bare til at den kunne si hallo, om vi la godviljen til. Polly, som den het, fikk lov til å fly utenfor buret bare vi sørget for at alle vinduer og dører var lukket. En gang jeg var alene hjemme og hadde sluppet ut Polly, hadde jeg glemt at jeg holdt på å fylle badekaret. Selvfølgelig skulle den stakkars fuglen fly rett inn i dampen fra det varme vannet og omkomme. Da var det bare å kjøpe en som lignet mest mulig så lillesøster ikke skulle oppdage hva som hadde skjedd. Jeg klarte å lure henne lenge, men til slutt reagerte hun over den nye fuglenes begrensede ordforråd, og jeg valgte å legge kortene på bordet.
Flere dyr kom til: kaniner og en diger St. Bernhards hund.
Da jeg senere etablerte egen familie, fortsatte interessen for dyr og nye akvarier, kaniner, katter og hund ble i perioder en del av familien.
Nå leser vi om økt interesse for hunder, men hvordan er det med andre dyr. Hva med akvariet? Når var du sist i et hjem med levende fisk? Mye har skjedd siden jeg som 12 åring skaffe meg mitt første akvarium på rundt 50 liter. Nå er også dette blitt regulert som så mye annet. Det er Mattilsynet som er ansvarlig, og de krever at man må være over 16 år for å kunne ha ansvar for et akvarium med fisk. De sier også at akvariet må være på minst 100 liter, og om du har fisk som går i stim, bør det være minst 150 l. Så det er ikke å undres at det er blitt indre med akvarier.
Ja selv pausefiskene i NRK er borte. Jeg husker akvariet sto i det minste studioet i den gamle fjernsynsbrakka. Studioet hadde ett kamera , som enten var snudd mot akvariet eller mot hallodamen. Noe mer var det ikke plass til. Det var kringkastingssjefens privatsjåfør som en periode hadde ansvar for å mate fiskene.
Tilbake på 50 tallet mener jeg å huske at det ikke var så vanlig med husdyr for oss som bodde i byen. Hunder og katter forbandt vi med livet på landet. I byene var husdyr, gjerne pudler, noe jeg forbandt med de med over middels inntekt. Dette endret seg i 60 årene. Da skulle alle ha et kjæledyr, og dyrebutikker poppet opp over alt. Prisen ble overkommelig for de fleste og intet Mattilsyn brydde seg. Nå må man visst regne med å investere mellom 5 og 10 000 kr for et komplett akvarium.