Foto: Adobe Stock
Jeg husker at jeg som 10 – 12 åring alltid gledet meg til sommerferien. Fra påske så jeg bare fram til å legge fra meg alle problemene på skolen for en stund. Det var nok helt nødvendig for guttungen. Etter flyttingen til Fredrikstad var ikke behovet like stort, men sommerferien var alltid noe jeg så fram til.
Ferien var variert. En sommer kunne for eksempel bestå av:
Teltmøter.
Et meget spesielt campingliv for pastorbarn på den tiden. Når frimenighetene ønsket å etablere seg på nye steder, var det ikke uvanlig å kjøre en ukes kampanje ved å sette opp et møtetelt for så å holde en møteuke med sang og taler. Pappa var ofte sentral i disse prosjektene, og det hendte jeg ble med. Vi bodde gjerne på et gjesteværelse hos en familie. Det var moro de første dagene, men så ble fokuset gjerne på min høysnue som bokstavelig blomstret der jeg satt på bakerste benk i teltet med en grasbakke som tørket dag for dag, og dermed avga mer og mer gresspollen. Mulig noen misforsto mine rennende øyne – at jeg var rørt til tårer av budskapet. Det var ikke alltid tilfelle.
Hytta på Brunlanes
Etter at farfar døde brukte pappa noe av arven til en hytte ved Kloppsand i Brunlanes. Tomta hadde vi fått billig av mammas onkel Hans. Men det var ikke nok penger til både ny bruktbil og en komplett ferdig hytte, så det ble en hytte bygget i flere etapper. En måte det ble gjort på, var at flere av pappas håndverkssvenner fikk låne hytta noen uker i ferien mot litt dugnadsarbeid. Slik bygget hytta seg år for år. Resultatet var en hytte hvor det litt uregulert skjøt ut et tilbygg her og der. Den gang lå vi alene på en høyde med utsikt både mot havet og landet innenfor. Et stykke både til kjørevei og badestrand. Posten måtte vi hente på Holhjem landhandel, og det var ofte jeg som hadde jobben med å hente post og varer. Det var litt over 2 km hver vei.
Nå ligger hytta som i et hyttefelt med naboer på alle sider. Hytta er for lengst solgt.
Ferie pensjonat
Det hendte at besteforeldrene i Skien spanderte en ferieuke på oss. Da dro vi gjerne til Nirisrud pensjonat i Nissedal. Et pensjonat var et litt enklere hotelltilbud, som økonomisk passet en statstjenestemann som ville spandere ferie på seg og sin datter med familie.
Sammenlignet med hotellstandard, var det mer som et oppgradert leirsted. De hadde gjerne både dobbeltrom og firemannsrom som passet for familier. Bad og toalett på gangen. Maten var god og hjemmelaget. I spisesalen satt vi ved langbord. Under middagen ble fat og boller sendt rundt. Til frokost var pålegget fordelt rundt omkring på langbordene, slik at man måtte strekke seg for å nå ost, saltpølse og syltetøy. For en liten pjokk kunne det være en utfordring å nå alle godsakene. For på pensjonatet var det ikke vanlig å be noen sende pålegget. Man skulle nå det selv, selv om det betød å strekke seg over andre. Det ga utgangspunktet for et begrep de færreste unge i dag kjenner, nemlig pensjonatarmer.