Slutt på julestemning

I dag gikk julen ut her i gården. Den vakre edelgrana ble ribbet for lys, glitter og kuler og dratt bort i enden av Jegersborggata. Her hadde kommunen gjort klar for å ta imot årets julestemning i form av nåletrær med skiftende mengde av gjenværende nåler. Larvik kommune klargjør denne plassen hvert år fra 13.dag jul.

Fremdeles grønt og vakkert, men det klarte ikke lenger å holde oss med julestemning, uansett hva det måtte være. Handelsstanden har effektivt sugd ut det som måtte være av julestemning i god tid før juleaften.

Jeg skrev sist noe om at en alternativ julestemning kunne være takknemlighet..  og at jeg ville komme tilbake til det…  Det har tatt sin tid…

For en uke siden ble det min tur. Fastlegen fattet mistanke om blødende magesår, og dermed gikk det med ambulanse til Tønsberg Sykehus. Heldigvis gikk det bra. Såret er grodd og magen tømt for blod. Nok en påminnelse om at man har kommet i reparasjonsalderen. Kom akkurat tidsnok til hektene før det er igjen er Bodils tur, neste uke. Etter et halvt år med cellegift er de nå klar for operasjon. Mulige rester etter svulsten skal fjernes og undersøkes.

Takknemlighet

Men hvor var jeg? Jo, det var dette med takknemlighet. Sist fortalte jeg om turen til India midt på 80 tallet og mitt møte med en engel på toget fra Calcutta til Bangari. Tilbake i Calcutta og Arabinda Dey skulle jeg evaluere et filmprosjekt han hadde søkt midler til.

Arabinda helt til venstre, sammen med noen av sine medarbeidere.

Det skulle handle om den norske misjonæren Lars Skrefsrud. Jeg hadde lest utkastet til manus. Det meste skulle handle om hans barne- og ungdomsår i Gudbrandsdalen. Jeg stusset over det lave budsjettet, dersom så stor del av filmen skulle handle om Norge. Men der hadde jeg misforstått. Opptakene skulle skje i India. Jeg ble dratt med til et av de store filmstudioene i Bollywood. Der forsikret de at de uten problemer, og for en billig pris, kunne lage norske landsbyer og kle opp og sminke indere til å være norske bønder. Jeg er redd min evaluering ikke var særlig entusiastisk.

Men så var det dette med takknemlighet. Før jeg reiste ble Arabinda og jeg vandrende rundt i Calcuttas slum. Jeg lurte på hvordan han, som hadde muligheten til å reise og oppleve resten av verden, taklet det enorme skillet mellom fattigdommen rundt seg og vestens overflood. Arabinda tenkte en stund.

– Vet du hva som er det verste jeg vet? Det er når det kommer gjester fra vesten og ser all elendigheten og får seg til å si: «Uff, så ille. Men alt er ikke bare bare hos oss heller. Vi har vårt å stri med.» Det er det verste. Det er å bagatellisere forskjellen. Det minste jeg forlanger, er at de er takknemlige for det de har.  

Villabrann i 1891

Kvelden før Olsok i 1891 sto en stor villa i Arendal i full fyr. To barn, 13 år gamle Ingeborg og 14 år gamle Stian omkom. Det samme gjorde tjenestepiken Torborg, kanskje i et forsøk på å redde barna. Det var ikke den eneste tragedie som hadde rammet familien. Få år tidligere hadde ytterligere 3 barn dødd av sykdom i alder 1 til 3 år.

Stian Halvorsen Mørland var 46 år og enkemann da brannen tok to av barna hans. En smule bitterhet var vel kanskje å forvente. Men det har ikke vært ettermælet etter min oldefar.

Min far var 9 år da Stian døde. Pappa husket ham som en mild og vennlig skikkelse. Alt vi har etter ham handler om takknemlighet. Mørlandsangen «Hittil har Herren hjulpet så vel…» Kanskje dette var kjernen til hans evne til å komme over all motgangen. Ikke først og fremst et håp om at ting skal bli bedre, men fokus på det som tross alt hadde vært bra.

Er dette stedet og lete etter den gode julestemningen?

Fra barneårene forbinder jeg også julestemning med store familieselskaper med onkler, tanter, fettere og kusiner. Her avsynges Mørlandsangen under ledelse av farfar Nils Mørland.

Og dette var Stians bordbønn: «Takker Herren, han er god. Hans miskunnhet varer evinnelig. Hans trofasthet fra slekt til slekt. Amen.»